Marte Michelet og kirkekampen

I sin fremstilling «Hva visste hjemmefronten. Holocaust i Norge. Varslene, unnvikelsene, hemmeligholdet,» (2018) tar Marte Michelet også med kirkekampen. Og den settes inn i hennes overordnede teori: Holocaust var varslet. Men man unnlot å reagere på grunn av en mer og mindre bevisst uvilje eller aversjon mot jøder.

I påsken 1942 nedla et overveldende flertall av prester i Den norske kirke sine (stats)embeter i protest mot den statlige (nazistiske) kirkeledelse. De fulgte sine biskoper, og kirken ble nå ledet av et «provisorisk» kirkestyre. Prestene begrunnet sin embetsnedleggelse ut fra bekjennelsesdokumentet Kirkens grunn, som ble lest opp for menighetene. Michelet går ikke skikkelig inn på dokumentet, hun setter det heller ikke i relasjon til andre relevante kilder.

Det skyldes hennes tolkning av kirkekampen: Dens formål var å sikre at man fikk «lov å være kristen og oppdra barna sine i kristendommen selv om resten av samfunnet gjennomgikk en nazistisk revolusjon». Kirken protesterte derfor mot statelig oppdragelse av norske barn i en nazistisk livsanskuelse. For Michelet var dette et «smart propagandamessig» grep, som tildekket at kirkekampen først og fremst var et forsvar av kirkens egne interesser, «kristendommen og prestenes unike posisjon i det norske samfunnet». I tillegg hadde Kirkens grunn et «knotete høykirkelig språk og løp over flere sider» (106-114).

Konfesjonsstat. 

Fra 1814 var den norsk stat en konfesjonsstat, forpliktet på «evangelisk luthersk religion» (Grunnlovsparagraf 2). Staten administrerte sin kirke ved prester og biskoper. Til konfesjonsstaten hørte også den evangelisk-lutherske skole. Kirken omfattet nærmere 100 prosent av befolkningen. For det var så å si allmenn oppslutning om dåp, kirkelige begravelser og vigsler. Den norske kirke var en intakt folkekirke. Ennå i 1940 kunne man hevde at kirke og folk dekket hverandre. Slik ble forsvar av kirken mot nazismen et forsvar av folket, av foreldrene og av skolen. Michelet overser også andre sider ved kirkekampens politisk-statsrettslige bakgrunn. Den norske stat var både en konfesjonsstat og en moderne stat. Det var en moderne tysk stat som ble rasistisk ved Nürnberglovene fra 1935. Forlegget for lovene fant man i USA. Der 30 stater forbød «raseblandede» ekteskap. Sin rasjonale begrunnelse hentet nazismen fra tidens motevitenskap, rasehygiene (eugenikk), som ble omsatt i rasistisk rett og politikk. Ved tvungen sterilisering av kvinner skulle menneskeslekten vernes mot etnisk, mentalt og sosialt forfall.

Tyskland fikk sin steriliseringslov sommeren 1933. Norge året etter med tvungen sterilisering av blant annet tatere. Den tyske okkupasjonsmakt og dens norske medløpere innehadde en moderne statsmyndighet over Norge og hadde som mål å gjøre Norge etter tysk mønster nazistisk og rasistisk. Men folkeretten satte en avgjørende grense. Bare militært nødvendige endringer av norsk lov var tillatt. Kirken så faren som truet. Ut fra folkeretten og norsk statsrett/Grunnlovsparagraf 2 kunne kirken derfor bekjempe nazistatens moderne og totalitære nazifiseringsprogram. Man anvendte den konfesjonelle stat mot en moderne statsmakt. Av den kunne man vente hva som helst. Ut fra samme rettsgrunnlag forkastet man også statlig jødeforfølgelse.

Vanskelige valg og tvilsomme løsninger. 

All motstand mot nazismen var betinget av de politiske og rettslige betingelser. Slik var det i Tyskland og i Norge. Det gav muligheter, men ledet til vanskelige valg og for oss tvilsomme løsninger. Skulle jødene nevnes i Kirkens grunn? Det skjedde ikke. Det er for Michelet et bevis på at «jødespørsmålet» ikke passet inn i kirkekampen.

Men Michelet kan ikke unngå å ta opp kirkekampens grunnleggende dokument om jødene, Hebreerbrevet fra 10/11 1942 (228ff.). «Brevet» er en skarp og alvorlig formaning til nazistyret om å stanse jødeforfølgelsene og rasehatet. Ut fra Guds Ord viste man at alle mennesker har «samme menneskeverd og dermed samme menneskerett.» Et syn det norske nazistyret var forpliktet på ut fra statens egen religion (Grunnlovsparagraf 2). Religionsfriheten var ikke med i Kirkens grunn, påpeker Michelet. (I Norge kom ikke full religionsfriheten før i 1956). Men det var selvsagt for kirkekampens ledelse at menneskerett og menneskeverd for jødene var innesluttet i statens religionsforpliktelse, noe «Hebreerbrevet» viste. Det kom for sent. Kunne en tidligere publisering ha hindret jødedeportasjonen? Det kan vi ikke ha noen sikker mening om. Michelet overser sammenhengen mellom Kirkens grunn og «Hebreerbrevet». Det hindrer en dekkende oppfatning av kirkekampen.

Holdt utenfor. 

Kirkekamp og Kirkens grunn ble holdt utenfor landsvikoppgjøret med nazistatens prester etter okkupasjonen. Ikke nevnt engang. Arbeiderpartistaten ønsket å nøytralisere konfesjonsstaten. I 1981 avviklet Høyesterett i realiteten betydningen av statens religion. Man slo fast at Grunnlovsparagraf 2 ikke la føringer for den alminnelige lovgivning, men forpliktet staten til bare å vedlikeholde Den norske kirke. Kirkekampen er i dag en brysom del av norsk historie. Det er den nok også for Michelet .