Vergemål og rettssikkerhet

Den nye vergemålsordningen skulle sikre menneskerettighetene og styrke selvbestemmelsen og rettssikkerheten til dem som av ulike årsaker trenger hjelp til å ivareta sine interesser. Gapet mellom målsettinger og praksis er stort. Fratakelse av selvbestemmelse er utbredt, og gjøres uten en direkte begrunnelse for hvorfor det er ytterst nødvendig for å sikre liv og helse.

Halvparten av tilfellene. 

I min forsking så jeg ikke på
diagnosesetting, men på hvordan vergemålsordningen praktiseres overfor voksne mennesker med psykisk utviklingshemming. Min gjennomgang av alle de 167 vergemålssakene for utviklingshemmede fra Fylkesmannen i Oslo og Akershus i 2015 viser at i halvparten av tilfellene ble vedkommende i praksis fratatt retten til selv å bestemme om de ville være under vergemål, samt hvem som skulle være verge, og hva vergemålet skulle innebære. Det hører til sjeldenhetene at fylkesmannsembetene møter dem som blir ansett som vergetrengende.

Fratakelsen av selvbestemmelse blir gjort ut ifra en vurdering av om personen forstår hva et vergemål innebærer. Slike vurderinger er ustandardiserte og vedtas av fylkesmennenes saksbehandlere på grunnlag av legeerklæringer. I mitt data­materiale varierer vurderingene fra en setning til flere sider og henger tett sammen med personens diagnose. I noen tilfeller fremstår konklusjonene som vilkårlige. Flere fikk ny status av å skifte lege. I én av de 167 sakene jeg forsket på endret legen over natta personens status fra kompetent til ikke-kompetent fordi pasienten ringte inn og fortalte at hun ikke ville være under vergemål likevel. Ifølge legen gjorde dette det åpenbart at personen ikke kunne bestemme selv om hun skulle være under vergemål.

Underliggende problem. 

Vergemålspraktiseringen reiser
interessante spørsmål om
diagnosesetting og kompetansevurderinger. Behovet og retten til å kunne påvirke eget liv blir imidlertid ikke mindre med
lavere kognitivt nivå. Det virkelig skremmende med Tolga-saken er derfor at den på en så tydelig måte illustrerer hvor lett det er å frarøve personer som på et eller anna vis sees på som
annerledes, de grunnleggende rettighetene som vi som samfunn holder så høyt.

Det underliggende problemet med dagens ordning er en manglende anerkjennelse av at personer med utviklingshemming, og andre grupper som rammes av vergemålsloven, har de samme rettighetene til frihet og selvbestemmelse som andre.

Steg i riktig retning. 

I mars i år kom Justisdepartementet med en lovtolkning som tydeliggjør viktigheten av selvbestemmelse også for dem som ikke sees på som «samtykkekompetente». Dette er et viktig steg i riktig retning, men det er langt ifra nok. Dersom Norge skal oppfylle sine menneskerettslige forpliktelser, må myndighetene sørge for at det å få en diagnose ikke innebærer at man frarøves rettigheter, men at det tvert imot gjør at man får den hjelp og støtte man trenger for å utøve sine rettigheter på lik linje med andre.

Retten til selvbestemmelse gjelder også for personer som ikke har mulighet til å uttrykke sin mening i bestemte saker. I slike tilfeller må man forsøke å utlede meningen til personen ut i fra kjennskap til vedkommendes personlighet, interesser og generelle preferanser. Dette står i kontrast til dagens situasjon hvor vergemålsmyndighetenes interesser i stor grad går foran interessene til de enkeltmenneskene ordningen er ment å hjelpe.