En kjetter krysser sine spor

28. september introduserte Språkrådet et nytt ord på sine nettsider: «blikking»: «Å blikke nokon vil seie å markere at dei er utanfor fellesskapen eller er mindre verdt, ved å sjå stygt på dei. (…) Blikking er ei form for mobbing som lett kan bagatelliserast, men som kan vere svært alvorleg for offeret.»

Så alvorlig at det siden skolestart har vært meldt om flere masseslagsmål ved hovedstadens skoler. Alle foranlediget av blikking.

Følelsen av å bli stirret på

En som ikke kan beskyldes for å bagatellisere blikking er den britiske biologen Rupert Sheldrake, som beskrev fenomenet allerede i 2003 i boken The Sense of Being Stared At, og som i forrige uke gjestet et fullsatt litteraturhus i Oslo. Om noe mener Sheldrake at vi ikke tar blikking alvorlig nok. Ikke bare den som er åpen i dagen, men også den som foregår bak ryggen på andre.

Advarselen mot olme og misbilligende blikk inngår i Sheldrakes kritikk av «vår tids ortodoksi» – fortellingen om at verden er et avsjelet sted der en gitt mengde materie oppfører seg i henhold til et sett naturlover.

Sheldrake ser annerledes på det. Verdens grunnleggende bestanddel er ikke materie – men bevissthet. Slik hundre bøtter med vann viser hundre måner om natten, er vi på tilsvarende vis avspeilinger av én verdenssjel. Måne og sol, skyer og vind, mennesker og mus – vi er alle sammen forent i et stort skjebnefellesskap. Milliarder av gjenspeilinger, men dypest sett én.

Bevissthetens problem

Her vil sikkert mange rygge unna, men Sheldrakes panpsykisme (gr. pan = all, alt) har to opplagte fortrinn vis-a-vis det materialistiske verdensbildet. For det første greier den å gjøre regning med «the hard problem»: Hvordan kan dette vi kaller «bevissthet» springe ut av død, livløs materie? Og hvordan kan du være så sikker på at du ikke er den eneste i verden som er bevisst?

Og for det andre løser den problemet med naturlover. Hvorfor har universet en struktur i det hele tatt? Som Einstein skal ha sagt: Det rareste med universet er hvor ordnet det er.

Sheldrakes løsning går slik: Det vi kaller «naturlover» kan best forklares som vaner. Universet er ikke bare et gigantisk urverk; universet kan også betegnes som et sinn («a mind»). Når eplet faller ned fra treet, er det fordi det inngår i en altomfattende hukommelse om hvordan epler oppfører seg. Eplet «ihukommer».

Foreldrenes ekko

Verden som et kammer av minner er hovedideen i Fortidens nærvær («The Presence of the Past» 1988), der Sheldrake drøfter hvordan mus kan arve tillærte og ikke-genetiske reaksjonsmønstre fra sine forfedre. Hvordan? Fordi verden har en ukjent resonansbunn der minnene til våre forfedre fortsetter å dirre. Fortiden er ikke død, den er ikke engang fortid.

Om disse alternative tankene ikke var nok til å ekskommunisere ham fra det gode forskningsselskap allerede, sa han definitivt farvel med Dogs That Know When Their Owners Are Coming Home (1999), der han mente å påvise en telepatisk forbindelse mellom hunder og deres respektive hundeeiere. For hvordan kan det ha seg at hunden vet og forbereder seg på at eieren kommer hjem, også når eieren kommer hjem på de mest uventede tidspunkt? Forklaringen er den samme: Det finnes en felles klangbunn – en «morfisk resonans» – for alt vi foretar oss. Dyr, mennesker og natur er forbundet på en frekvens vi ennå ikke har identifisert, men som er virkelig ikke desto mindre.

For vår jord

Hvilket i sin tur er årsaken til at blikkingen er så destruktiv. Blikk målbærer det uutsigelige, de uforklarlige kreftene som ikke må avskrives bare fordi de ikke passer inn i et materialistisk verdensbilde. Og dessuten så dukker de faktisk opp på radaren, insisterer Sheldrake, og peker på studier som viser at vi alle har en påfallende evne til å vite om noen stirrer oss i nakken. Dette er den skjulte blikkingens attest til Sheldrakes teorier. Den peker mot at det finnes flere kanaler for sansing enn de fem vi ellers går rundt og tar for gitt.

Selv skal jeg verken arrestere eller gå god for Sheldrakes studier, kun notere følgende: Besjelingen av naturen har også et tredje fortrinn: Den er et bolverk mot vår tids miljøødeleggelser. Sann eller ei, så er ideen om «morfisk resonans» god i den forstand at den setter klimakampen inn i en bevisstgjørende ramme som hjelper oss å få ut fingeren.

Les intervju med Rupert Sheldrake i Vårt Land i morgen.