Drømmen om kraftverket
På slutten av 50-tallet reiste ingeniør og yrkesmisjonær Odd Hoftun til Nepal for å bygge sykehus i fjellbyen Tansen. Mens han skuet utover horisonten i Himalayafjellene, oppdaget han noe gjenkjennelig. Med sine høye fjell og dramatiske fossefall kunne landskapet til forveksling ligne Norge. Kunne noen av de «norske» løsningene passe her?
Her starter historien om kraftverket som reiste seg i et land som både geografisk og kulturelt er fjernt fra Norge.
Kraftverket besto av deler donert fra bedrifter i Norge. Misjonsfolket mobiliserte ut i lokalmiljøene sine og det ble samlet inn rikelig med penger til å frakte delene den lange veien fra Norge til Nepal. Resultatet ble et bærekraftig prosjekt som eksisterer den dag i dag. For å kunne drive dette og flere kraftverk i landet var man helt avhengig av kompetent arbeidskraft. Yrkesskolen i byen Butwal ble derfor startet og også den lever i beste velgående i dag.
Sterkt, internasjonalt engasjement
Drømmen om kraftverket oppsto i en tid da misjonsfolket i større grad preget kirke og bedehus. Engasjementet kan aldri telles i timer og det kan heller ikke måles etter Norads standarder. Hjertelag, godhet og en sterk tro på menneskeverdet er kanskje ikke noe misjonskvinnene noensinne har blitt målt på, for da hadde de sprengt alle skalaer.
Selv hadde jeg en farmor som var basargeneral på bedehuset. I den lille bygda Sira på Sør-Vestlandet var det nettopp de fattige og undertrykte som drev min farmors engasjement. Syklubben hun engasjerte hjemme i sin egen stue, har bidratt med hundretusener av kroner til misjonen.
Varige spor
I høst var jeg i begravelse i Vennesla. Den avdøde var en kvinne som hadde bodd flere tiår i Nepal og hun hadde et spesielt engasjement for psykisk utviklingshemmede. I begravelsesfølget deltok en av samarbeidspartnerne fra Nepal.
Med seg hadde hun en plakat med underskrifter fra barn og foreldre som var knyttet til prosjektet kvinnen fra Vennesla hadde vært med å bygge opp.
Backpackere kan kanskje fortelle deg om de kuleste kaffebarene i Kathmandu, og de beste reisebyråene som tilbyr trekking i Himalaya, men det er møtet med lokalbefolkning og deres tradisjoner som virkelig skaper kulturell kompetanse og varige vennskap.
Haugianisme på Sunnmøre
Listhaug er opptatt av at hun har opprinnelse fra Sunnmøre og det forundrer meg at hun ikke trekker fram at det er et av de stedene i Norge med sterkest misjonsengasjementet.
Gründermentalitet og giverglede er ikke motsetninger – heller tvert imot! Hans Nielsen Hauge bygget bedrifter og ivaretok de svakeste i samfunnet og hans ånd lever i beste velgående videre i denne landsdelen! Jeg vil si det så sterkt som at det er nettopp her man ser tydeligst at kirke og misjon – hånd i hånd – fører til vekst og samhold i lokalbefolkningen.
Det internasjonale er gammelt nytt
Listhaugs påstand om kirkens «venstrevridning» er skivebom. I nettverket Samarbeid Menighet og Misjon snakker vi ofte om at misjon er «gjenoppdaget» i Den Norske Kirke og at de yngre generasjonene løfter blikket utover igjen – akkurat som deres besteforeldre og oldeforeldre.
Det internasjonale fokuset sprer seg også til engasjement for nyankomne flyktninger i Norge. Den Norske Kirke forsøker å skape en inkluderende kirke også for dem. Dette er viktige integreringstiltak, og noe vi alle bør forenes om, enten man vil ta imot flere eller færre flyktninger i Norge.
Hvorfor krangle så mye?
Hvis Listhaug er så livredd for «avkristningen av Norge», bør hun heller bidra til å bygge opp under kirka og ikke angripe med hersketeknikker og splittende retorikk. Politikk er ikke nødvendigvis noe man diskuterer på kirkekaffe, og opplever man seg som «utenfor» som FrPer er jeg sikker på at man møtes med mer forståelse enn om man tillegger motparten skumle hensikter.
