Et modig veivalg

Knut Arild Hareide har tatt et modig veivalg. Han kunne valgt den enkleste løsningen og valgt å gå inn i Høyre regjeringen. Han hadde brutt et løfte fra valget, men få hadde likevel heva et øyebryn. Så tok han altså det vanskelige valget, som han syntes var rett for partiet, og det blåste plutselig opp til politisk storm, med engasjement og debatt som det er lenge siden vi har sett maken til. Aldri har undertegnede, som har vært medlem i KrF i over 40 år, opplevd noe lignende.

Det ser ut som Hareide har truffet en nerve i folket som vi ikke var klar over. På kort tid strømmer over 2000 medlemmer til partiet. Så Hareide dette, eller var det flaks? Dersom han så noe som få andre i partiet så, viser det at han er en stor politiker.

Vi kan være enig eller uenig i hans veivalg, men han har gjort det ut fra den overbevisning at det er det beste for partiet, og da bør en respektere det. Det er lite respektfullt å angripe han som person og tillegge han upassende egenskaper. En slik debattform skaper lite respekt for den som bruker den.

Er det det uventede valget som skaper slikt engasjement og til dels hatefulle kommentarer?

Er ikke KrF et sentrumsparti? Hvorfor skal det da ikke vurdere muligheten for samarbeid til venstre? Dersom KrF bare skal samarbeide til høyre, er det ikke lenger et sentrumsparti.

Målet med et samarbeid må være å få best mulig gjennomslag for KrF sin politikk. Dersom en får mest igjen på venstresida, så må en jo kunne prøve det. Er det tradisjonen som gjør det så vanskelig å se til venstre. Vi har jo stort sett samarbeidd mot høyre. Eller er det slik at de tillitsvalgte i KrF er mer høyrevennlige enn grasrota i partiet? Dette spørsmålet stiller jeg, når jeg ser den store tilstrømningen av medlemmer etter Hareides tale.

Men det er mange som mener at en får mest gjennomslag via høyresida. Det er en oppriktig overbevisning som vi skal respektere. Derfor bør respekt være siktemålet hos begge sider i debatten