Digitale disipler

‘Tviler på kirkens tro’, skrev Vårt Land nylig, og 13. september hadde leder i Oslo bispedømmeråd Gard Sandaker-Nielsen et viktig innlegg om betydningen av å være kirke i flere kanaler. Med dagens fragmenterte digitale offentlighet har vi store muligheter til å fortelle om den kristne tro gjennom sosiale medier og i andre kanaler.

Formidler håp. 

La meg slå fast: Vi tror på budskapet vårt, og kirkens folk har spredt det i hele landet i hundrevis av år. Hver uke står 1.300 prester i landets kirker og formidler håp og trøst. Noe har vi gjort riktig – i fjor kom det 5,5 millioner mennesker på gudstjenester, for å ta ett eksempel.

Selv om vi satser på mange arenaer, kan vi bli mer offensive. Derfor er det flott med debatt, blikk utenfra og levende engasjement i hvordan vi enda bedre kan få ut dette fantastiske budskapet i dagens samfunn. Det er en av grunnene til at vi noen ganger bruker kommunikasjonsbyråer, som kan se på arbeidet vårt med en kritisk distanse. Men de brukes primært ved større satsinger, som for eksempel kirkevalg.

Neste høst er det nettopp kirkevalg, en unik sjanse til å skape engasjement rundt kirkens demokrati. Det er valg til 1.200 nye menighetsråd og 11 bispedømmeråd. Hvordan griper vi den muligheten til å snakke direkte med kirkens medlemmer om hvorfor man bør bruke stemmeretten? Kommunikasjonsfaglige diskusjoner er helt nødvendige for å kunne opprettholde et troverdig og tydelig fokus på hvordan kirkens budskap kan nå frem i vår tid.

Etterlyser synlighet. 

Kommunikasjonseksperter etterlyser at kirken blir mer synlig. Det er vi enige i, og derfor er det gledelig at svært mange menigheter har oppdaterte nettsider, stadig flere har egne Facebook-sider og mange begynner også å ta i bruk andre kanaler som Instagram og Snapchat for å nå bredere ut med sine budskap. Samtidig må vi sammen våge å ta mer plass i offentligheten. Vi må våge å være en motstemme til det spissformulerte formatet i debatter og peke på Gud i nye arenaer.

Debatten om hva kirken skal og ikke skal uttale seg om vil alltid være tilstede, og vi kritiseres både for å være for politiske – og det motsatte. Dette viser noe av virkeligheten vi står i – vi er en mangfoldig og demokratisk kirke med rom for mange syn. Men vi satser på å være enda tydeligere tilstede, slik vi for eksempel var med Kirkeskipet under Arendalsuka i august.

Hvert år har vi hundrevis av møteplasser. I ritualer som dåp, konfirmasjon, vigsler og gravferd formidler vi troen på Jesus. Det er mange konserter, det er ungdomsklubb og eldretreff, det er sorggrupper og bibelstudier. At kirkens kommunikasjon kan oppfattes «handlingslammet» eller «paralysert» er tilbakemeldinger vi tar på alvor. Innholdet har vi. Kanalene har vi. Talspersonene har vi.

Store spørsmål. 

Hvordan vi kan nå enda barskere ut uten å falle i etiske grøfter som grenseoppgangen mellom teologi og politikk, manipulerende algoritmer og balansegang i følelsesappeller, er store spørsmål vi jobber med daglig. Samtidig er ikke hverdagskirken usynlig, folk er innom kirken hele uken gjennom. Mange av disse deler sine opplevelser i kirken på nettet med emneknaggene #deletro og #gladikirken.

Stadig flere følger kirkens budskap i sosiale medier. Flere ønsker å identifisere seg med innhold om den kristne tro - trykke «liker», dele en post, være en digital disippel som bidrar til et fellesskap av kristne på nett. På kirken.no/be publiseres bønner og lys fra hele landet som alle som ønsker kan ta del i og lese. I Nettkirken kan du chatte med en prest eller diakon, en satsning i samarbeid med Sjømannskirken.

Verdens beste nyhet. 

I tiden fremover vil vi øke satsningen på digital tilstedeværelse - som en forlenget del av det som skjer i kirkene landet rundt. Vi ønsker å styrke bevisstgjøringen rundt hvordan vi skaper relasjoner fremfor bare å vedlikeholde relasjoner. Hvordan oppnå riktig oppmerksomhet om kirken som fører til at noen tagger naboen i innlegget på Facebook og plutselig er det tre nye på gudstjeneste, eller dugnad, eller temakveld om kirkens misjonsarbeid?

Sosiale medier fungerer som en mini-mikrofon. Som påsken for to år siden der flere skrev «Jesus er oppstanden!» på Facebook og budskapet ble hyppig delt første påskedag. Kanskje tenker vi for smått om det å kommunisere tro. Derfor er direkte tilbakemeldinger og kritiske utenfrablikk en gave. Folkekirken trenger folk for å være kirke. Alle slags folk.

Misjonsbefalingen er beintøff. Og nettopp derfor kan ikke kirken vike unna dagens virkemidler for å nå frem. Nettopp derfor må vi tenke synlighet i større skala og lytte til kritikerne som engasjerer seg for at flere skal få høre kirkens budskap og oppleve at kirken er tilstede i deres liv og hverdag. Der de er.

Trykket i Vårt Land 19. september 2018.