Vi er på hils

DE FLESTE ER etter hvert kjent med den såkalte «håndhilse-saken». En muslimsk lærer fikk ikke forlenget vikariatet sitt fordi han fulgte en religiøs tradisjon der de ikke håndhilser på noen av motsatt kjønn.

Uenig i konklusjonen. 

Generalsekretær i Samarbeidsrådet for tros- og livssynssamfunn (STL), Ingrid Rosendorf Joys, kom i et innlegg (Vårt Land 10.08.18) med en anbefaling om at innvandrere som ikke er vant til å håndhilse på motsatt kjønn, likevel bør gjøre det. Hun la til at påbud ikke er veien å gå, og at dialog er bra. Jeg forstår og respekterer balansen Ingrid og STL prøver å finne i denne debatten. Likevel er jeg uenig i konklusjonen som de facto anbefaler religiøse minoriteter til å bryte med sin religiøse overbevisning.

Denne debatten er ikke ny og den har foregått innenfor alle religioner – også den jødiske. Ifølge den jødisk-ortodokse loven er fysisk kontakt av kjærlig karakter mellom mann og kvinne, ulovlig. På hebraisk kalles det negia shel hiba.

Definisjonen på kjærlig kontakt er selvfølgelig noe som diskuteres. Hensikten med loven er å avgrense den fysiske, kjærlige kontakten til kun sin ektefelle. Håndhilsing mellom mann og kvinne er derfor meget uvanlig mellom jøder som følger den strikte ortodokse loven. Mange rabbinere velger likevel å håndhilse – av respekt for sitt medmenneske og for ikke å fornærme noen.

Andre rabbinere er mindre pragmatiske. Det er interessant å se hvor likt mange jøder og muslimer resonnerer i dette spørsmålet.

Møte dronningen.

For flere år siden ble det holdt en stor europeisk rabbiner-konferanse i Nederland. I løpet av konferansen skulle rabbinere møte dronningen. I den forbindelse kom spørsmålet om håndhilsing på dagsorden. Noen rabbinere mente at selv ikke dronningen kunne unntas fra forbudet mot håndhilsing; andre mente at det ville være en fornærmelse mot dronningen.

Så tok den engelske overrabbineren ordet. Han ledet konferansen og avgjorde at de som ikke ønsket å håndhilse dronningen fikk vær så god å la være å delta på møtet. Resultatet var at de fleste kom – og hilste på dronningen.

Personlig følger jeg den ortodokse loven og håndhilser aldri på venner av motsatt kjønn. Samtidig er jeg enig med rabbinerne som mener at forbudet mot å fornærme noen må vektlegges enda mer. Derfor håndhilser jeg til vanlig, på alle dem som ikke er mine venner.

Det virker kanskje paradoksalt, men mine nærmeste venner kjenner meg og respekterer at jeg ikke håndhilser. Derfor får ikke denne regelen noen negative konsekvenser. Tvert om. Min erfaring er at praksisen respekteres og at det bygger tillit og gjensidig forståelse.

Utenlandske kantorer. 

Blant jøder i Norge er det uvanlig ikke å håndhilse. I vårt trossamfunn har vi noen ganger hatt utenlandske kantorer eller andre funksjonærer som kommer fra samfunn der håndhilsning mellom mann og kvinne er uvant. Da er det viktig for meg å forklare for dem at de fleste i vårt trossamfunn vil reagere negativt dersom de ikke håndhilser.

Men jeg kommer ikke med anbefalinger om hva de skal gjøre. Det må være opp til dem å ta sine egne beslutninger. Noen i vår ledelse mener det er upassende å ha funksjonærer som ikke vil håndhilse. Jeg mener det bør være rom for alle.

Det ligger en viktig oppgave i det å respektere og tolerere ulike praksiser. Kategoriske uttalelser om at «i Norge håndhilser vi» er det motsatte av dette, og kun egnet til å ekskludere alle de som handler annerledes. Så er det riktig å informere innvandrere om hva som er utbredt praksis – men det er noe annet.

Lang vei å gå. 

Det er mulig at det fungerer dårlig med en lærer som ikke vil håndhilse. Det kan skape distanse og mistillit. På den annen side kunne skolens rektor benyttet anledningen til å starte en dialog om forskjeller og toleranse. I stedet ble håndhilsesaken et tegn på at vi som samfunn har en lang vei å gå før vi er et godt integrert flerkulturelt samfunn.

Trykket i Vårt Land 9. september 2018.