Guds nåde er nok

Vårt Land har (5. sept. 18) en artikkel om M.G.Barcleys forskning på Guds nåde. «Hvis nåden ikke endrer deg, er det ikke nåde» sier professoren med  referanse til sin forsking på Paulus. Dette markerer et gjennombrudd i Paulus-forskningen sier Karl Olav Sandnes.

Mon tro det er så nytt? Kanskje for forskerne, men for oss vanlige Bibellesere er det lite nytt i det som her fremsettes. Dagen etter følger Petter Olsen fra Indremisjonen og teologiprofessor Halvor Moxnes med sine kommentarer. Jo, nåden er gratis, sier Olsen, men man må forvente endringer, den vil sette preg på livet. Dette «vil», vet vi som har sittet under evangelisk forkynnelse, veldig fort blir til «bør» og i neste omgang: Uteblir fruktene settes det faktisk spørsmålstegn ved om vi lever i nådetroen. Akkurat som Barcley ressonerer. Som en hver luthersk predikant og professor konklurderer med.

Moxnes følger opp med de samme tankebaner bare fra en litt annen vinkel. "Vi kan ikke si at frelsesverket skjedde for 2000 år siden, og det var det." Han peker på at nåden har både en kognitiv side og en mystisk eller karismatisk side.

Egentlig er alt dette «gammelt stoff» for den som har lest sin Bibel i over en mannsalder, sittet under utallige prekestoler og lest en masse kristen oppbyggelseslitteratur av såkalt evangelisk art: Av nåde er du frelst. Du kan intet gjøre selv. Men troen må bære frukter.

En nådeløs verden

Som kristne lever vi i en slags åndelig schizofreni. Her, i denne nådeløse verden, skal vi leve i troen på at Guds nåde er nok.

Prøv å diskuter nåde med banken. Eller HMS-ansvarlig i kommunen. Prøv å diskuter nåde med bomstasjonene og barnevernet eller din kritiske tenåring eller forsømte ektefelle som fortvilet sier: Du skal alltid… eller du kan aldri… Å nei du, betal det du skylder. For en kristen er ikke fritatt livets krav, vi må stå midt i vindene fra nådeløshetens stepper. Og vi fryser til om det ikke finnes en plass å varme seg.

Nåde kommer jo av «gracia» - det som er gratis. Et lite barn reflekterte sine åndelige tanker en gang, det er underlig hvor nær Gud de lever, barna - barnet spurte - Hvorfor kunne ikke alt vært gratis?

Jeg kom over dette hjertesukket fra en mor som hadde vært på foreldremøte og skrev i Bergens Tidende:

Kritikken begynner å hagle inn. «Dokumenterer dere skriftlig alle sanksjoner dere setter inn mot hver enkelt elev? Hvordan blir trivselslederne valgt ut? Hvilke kriterier ser dere på, hvordan vet jeg om det har vært en rettferdig prosess hvis mitt barn får avslag? Hva gjør dere med de elendige dusjfasilitetene? Hvorfor har de ikke gym på slutten av dagen istedenfor i starten? Er dere klar over at en fjerdeklassing skal kunne tre svømmeteknikker? Hvorfor tilbys det ikke svømming i 5. klasse? Hekken er for høy, og hva tenker dere å gjøre med at fortauet blir så glatt på vinteren? Hvor mye psykisk helse har dere egentlig på planen, mitt barn stiller ganske dype spørsmål for tiden.»

Og var vi skolens ledelse kunne vi ikke bare si - la oss være litt nådige her. Hvor ble det av det populære dogmet om at «Guds nåde er at du er god nok!»

Troen er enkel, den bygger ikke på egne prestasjoner eller offergaver til Gud. Likevel skyggelegges hjertet av tvil. Lyset som stråler ut fra Guds ansikt taper seg så fort. Troens trygghet svinner på et nådeløst hav.

 Guds herlighet og våre sprekkdannesler.

Det er ikke sikkert grunnen til denne uro er fordi vi ikke har innsikt i de grunnleggende trossannheter. Nådetroen må alltid kjempe mot nådeløsheten i oss og rundt oss. Vi er ikke på nøytral mark, vi er under kryssild. Paulus skriver til de troende i Korint:

For denne verdens gud har blindet de vantros sinn, så de ikke ser lyset som stråler fram fra evangeliet om Kristi herlighet, han som er Guds bilde.   Vi forkynner ikke oss selv, men Jesus Kristus som Herre og oss som tjenere for dere – for Jesu skyld.   For Gud, som sa: «Lys skal stråle fram fra mørket», han har også latt lyset skinne i våre hjerter, for at kunnskapen om Guds herlighet i Jesu Kristi ansikt skal lyse fram.

2.Kor. 4,5-6

Er vi klar over hvilket kall vi har som Guds Kirke på jord? Han har latt lyset skinne i våre hjerter for at Guds herlighet skal lyse på jord. Dere er jordens salt, dere er verdens lys. «Er«, ikke«skal være»sier  Jesus. Tross vårt skrøpelige kristenliv og Kirkens elendige image. Ja, nettopp derfor lyser det sånn, når menneskene senker skuldrene, forsoner seg med alt som er av sprekkdannelser i livet. «There is a crack in everything, thats how the lights get in». Og det er slik lyset slipper ut. Stakkars det menneske og den menighet som tror alt må være perfekt for at Guds herlighet i Jesu Kristi ansikt skal lyse fram.

Vårt krav til kompetanse, perfeksjon og fullkommenhet fremmer ikke Guds rike, det forhindrer det. Det finnes en positiv tenkning som faktisk gjør meg bare verre og hardere og mer ubarmhjertig, både mot meg selv og andre.

Nådens kilde er Gud 

Nådens herlighet har sitt utspring i Gud. Guds nåde er Guds utståling som  overstråler oss og er en virkelighet utenfor oss som virker i oss. Den virker kraft og glede og motiverer oss til å gjøre nådens gjerninger om det er mulig. Noen ganger er det ikke mulig, fordi vi er for stivfrosne.  Når nådens virkelighet går opp for oss, strømmer gode følelser fram. Men det er ikke følelsen som er nåden, like lite som det er latteren som er den gode historien. Det er den gode historien som kaller fram latteren, ikke omvendt.

 Synden er nådeløsheten

Jeg må  si litt om de av oss som har sprekkdannelser i sjelen. Det er ganske mange av dem.  Betente sår som stadig avgir mental verk og åndelig puss. Disse sjelene er spesielt utsatt for tvil og uro, fordi det ble nettopp så lite av denne nåden da en stabbet i veg med sin barnlige sjel. Den lille ble snart gjenstand for nådeløse omgivelser.  Mennesker underærnært på nåde som repeterer synden i det uendelige.

Jo da Gud er nådig, hadde jeg bare av og til følt det og opplevd det konkret.

Det mangler ikke på teori.  Det mangler nådige mennesker som praktiserer nåde. Det er ikke et nytt krav, bare en diagnose. For av og til møter vi slike mennesker som har denne Guds herlighet over  seg. De er lette å være i lag med, de leter ikke etter feil hos andre men setter mot i livsvandringen. Motsatt kan vi oppleve å bli sugd tomme når vi kommer inn i nådeløse rom.

Alle kan vi miste nådens lys. Alle er vi skadet av  nådeløsheten. Alt for ofte blir vi djevelens advokater som nok skal si folk sannheten, men uten nåde. Eller vi glatter over realitetene og lever fortsatt i løgnen. Jo, jeg innrømmer det gjerne, jeg viker unna sannheten, våger den ikke, om det da ikke er Nåden selv, Kristus, som taler med meg.

Nåde og sannhet 

Av hans fylde har vi alle fått, nåde over nåde. For loven ble gitt ved Moses, nåden og sannheten kom ved Jesus Kristus.

Guds sannhet er aldri nådeløs. Hans nåde aldri løgnaktig.

Den onde taler gjerne sannhet uten nåde for å gjøre oss fortvilet eller han smører på med sentimentalitet for å gjøre oss blinde. Dette blir aldri enkelt for oss syndere. Bare Jesus kan lære oss det.

Inkarnert nåde 

Og Ordet ble kjøtt og tok bolig iblant oss, og vi så hans herlighet, en herlighet som den enbårne Sønn har fra sin Far, full av nåde og sannhet.

Nåde og sannhet. I den rekkefølge. Skal vi si sannhet kan det bare skje i nåde. En må aldri utsette nåden, Jesus tynte aldri sine klienter med pinefullle avhør. På forunderlig vis sa han den samaritanske kvinne sannheten uten at hun stakk av. Herrens nåde holdt henne fast og hun bekjente sine synder uten frykt i tro på Ham som hadde tatt så vel i mot henne.

Det foregår altså en kamp om vår sjel. Nådetroen må stadig fornyes ellers vil vi påny overmannes av nådeløse vinder.  En verden som hver dag oljes med misnøye og lærer oss å forbruke naturen, forbruke mennesker, ja forbruke religiøsitet for den saken skyld. Det finnes absolutt intet som ikke synden klår på.

 «Guds nåde er at du er bra nok!»

Vi har sikkert hørt denne formuleringen og den er sagt i god mening. Det er absolutt et godt pedagogisk, terapuetisk poeng i dette som har som mål å stive opp min brustne selvfølelse og dempe mitt moralske stress, men utsagnet har en svakhet. Det er helt ubrukelig den dagen du faktisk ikke er det.

Den dagen du  faktisk har vært blodig urettferdig, anklager over ditt liv at du forsømte familien, du ligger under for tunge laster som rus, spillegjeld, sexavhengighet og overgrep. Ser vi for oss at metoo-kampanjen ville godta én eneste «jeg er bra nok»-unnskyldning for det som åpenbart har krenket et utall kvinner? Jeg tviler. Om moralpolitiet, og de er ikke først og fremst utsendt av Kirken, fikk tak i dette kjellergrumset, ville selv de mest tolerante fordømme vårt liv og si: Ikke bra.  Så står vi der med ryggen til veggen og fekter for livet for å forsvare og forklare vår miserable mangel på «å være bra nok.»

 Guds nåde er bra nok

Poenget mitt er dette: Det er Guds nåde som er nok! Også de dagene jeg må ta konsekvensene av mine misgjerninger. Jeg får være hos Gud da også, i nåde.

Det er bare èn som er god. Vi er ikke rettferdige i oss selv, men vi har all vår rettferdighet i Jesus Kristus. Guds nåde er intimt knyttet til Han som ble vår rettferdighet, vår hellighet og vår fred.  Går dette opp for oss, vil mange forventninger og menneskebud straks falle av våre skuldre. Vi er ikke Gud og prøver vi å bli det har vi dypest sett bare oss selv og vår egen fortreffelighet å stole på.

Ja vi er bra nok fordi Gud sier: Min nåde er nok for deg, for kraften fullendes i svakhet. Nå, i denne stund kan jeg hjelpe. Nå, mens livet ennå er rotete,  er min nåde nok. Skal du vente til du får alt på stell før du tror min nåde, blir det aldri nåde.

 Gud er ikke meg og jeg er ikke Gud

Denne nåde forkynnes i denne stund. Den er ikke bare en tanke i mitt hode slik som positiv tenkning lærer oss, men en herlighet som stråler ut fra Gud i Jesus Kristus som en objektiv sannhet. Det har skjedd i historien. Det er Kristus som er denne nåde, kommet i kjøtt og blod.

Vi trodde kanskje Gud bare kunne rope fra himmelen: Jeg elsker dere, alt er tilgitt. Nei, Han måtte bli menneske, han måtte oppfylle all lov for oss, sone all synd her nede og stå opp med sin kropp. Derfor kan han si; dine synder er deg forlatt. Min nåde er nok for deg.  

Vi aner at lovens innerste mantel er barmhjertighet. For Gud er barmhjertig, han vil at alle skal leve, derfor sier han, slå ikke ihjel du heller. Han som gir uten vonde ord vil aldri rane ditt liv, han sier, så stjel ikke du heller. Lån ut uten tanke på å få noe igjen. Og her blir vi stående alle som nådeløse, retthaverske syndere. Betal det du skylder. Det er nåden som lar oss forstå hva synd dypest sett er. Det er nåden som lærer oss å leve gudfryktig i verden

Høye krav? 

Ja, vi har altså med Gud å gjøre og vi trodde vel ikke vi er som han?  For det finnes bare èn som er god. Denne herlighet griper etter oss om vi kunne bli grepet av det.

Han er god mot de onde og utakknemlige.  Han lar det regne over rettferdige og urettferdige.  Dette er det bare nåden som makter å gi oss så vi er frie og glade og takknemlige i vår gudstjeneste i verden.

Så vil det skje gang på gang. Nådens lys dimmes, det ebber ut og magesekken rumler og strupen tørker ut. Vi synker tilbake i sløvhet, bekymring, mismot, laster og nådeløse vinder og overgis til vår egen avmakt for at vi nettopp ikke skal miste nådens legedom og aldri forlate de dyrebare ord fra Guds munn:

Min nåde er nok, for kraften fullendes i avmakt.

Og en ting til slutt:

Nåden er ferskvare.