Likesom en edelsten

Skrevet av Birgitte Lerheim, PhD, førsteamanuensis 
ved Det teologiske fakultet og Roger Jensen, Dr.theol., pilegrimsprest.

I våre innlegg 27. juli og 15. august korrigerer vi den utbredte myten om reformasjonens billedfiendtlighet, som Olav Egil Aune er talsmann for 23. juli. Utover å korrigere ­direkte feil og misforståelser, fremholder vi i våre bidrag også hva vi ser som aktuelle teologiske­ anliggender og utfordringer. På den ene side fremholder vi deler av Luther-arven som har vært fortrengt og glemt, nemlig skapelsesteologien.

Denne fremviser et potensial til å tale om Gud og verden som er spennende nettopp i dag. På den annen side fremholder vi en oppdatert forståelse av pedagogikk. Denne viser hvordan artefakter og relasjoner konstituerer læring, at de har en rolle og funksjon utover det instrumentelle. Vårt poeng er at nettopp disse to perspektiver åpner for nye ­fortolkninger av natur, kunst og kultur, og relasjoner. De representerer et blikk for Guds nærvær i verden, som kan rommes i men nettopp ikke begrenses til embete, kult og kirke. Bernt ­Oftestad karakteriserer våre bidrag i avisen 18. august som «nyprotestantisk revisjonisme».

Snever konfesjonalisme. 

Ofte­stad ønsker å fastholde de konfesjonelle stridigheter og fronter som fant sin form og sitt uttrykk i reformasjonstiden, å opprettholde de gamle konfesjonelle fiendebilder. At han ikke vil se at det lutherske «for meg» (pro me), det individuelle, også rommer et «for oss» (pro ­nobis), et kollektivt rom, forstår vi som uttrykk for nettopp det. Når han skriver at det for oss er den «subjektive erfaring som konstituerer det som skal ha religiøs gyldighet», velger han elegant å overse vår skapelsesteologiske tilnærming hvor Guds nærvær nettopp er mer enn vår subjektive erfaring.

Tilsvarende når han hevder at «sakramentet suges opp i Ordet» når det forstås som «kroppslige ord», for poenget er at hele skapningen er Guds ord. Artefakters rolle i en luthersk kirkepedagogikk ser han da kun som statiske beholdere av fastlåste budskap. Oftestads vinklinger har nok en viss dogmehistorisk interesse, men til forståelse av kirke og tale om Gud i dag mener vi at hans blikk representerer en blindvei.

Tenke nytt. 

All teologi er kontekstuell, den er kommet til i historiske situasjoner i møte med aktuelle spørsmålsstillinger og tidsbestemte utfordringer. Slik vi leser Oftestad søker han en tale om Gud og verden som bare ­repeterer historisk teologi og teologiske kontroverser. Fremfor å gjenta de historiske skillelinjene søker vi et nytt blikk på tradisjonen og arven. Aktuell lesning av historiske tekster kan lære oss å se perspektiver som senere ble glemt eller som i tekstenes samtid ikke lot seg tenke, fordi vi er andre mennesker i en annen tid.

Nettopp det er hva vi påstår om Martin Luther. Slik søker vi et ideal for å tale om Gud og verden i dag som er både assertorisk og divinatorisk, ortodoks og heterodoks. Assertorisk og ortodoks i den forstand at man skal videreføre kirkens lære, divinatorisk og heterodoks i den forstand at den skal være kreativ og tale med og til samtiden gjennom å gi rom for nye tenkemåter. Teologi i dag må være grunnleggende dialogisk, både med egen tradisjon og egen samtid – ikke ortodoks eller heterodoks.

Økumenisk rikdom. 

Fremfor konfesjonell fiendtlighet, vil vi foreslå at Oftestad studerer pave Frans' tekst Evangelii gaudium fra 2013, hva kardinal Walter Kasper kaller pave Frans' programskrift. Her henter Frans frem og slutter seg til den lutherske teologen Oscar Cullmanns begrep «forsonet mangfold» i sin forståelse av kirken. Slik er det en fornyet «Guds folk-ekklesiologi» som presenteres, hvor Guds folk forstås som alltid å være i oppbrudd. Økumenisk enhet forstås og tegnes her ikke lenger som konsentriske sirkler med Den ­romersk-katolske kirke i sentrum.

Kirken som økumenisk fellesskap forstås og tegnes som en polyeder: Kirken som økumenisk fellesskap lar seg best fremstille som et geometrisk legeme eller objekt bestående av mange plane flater med rette kanter. I motsetning til å tenke om økumenisk fellesskap gjennom konsentriske­ sirkler, som en type puslespill hvor en brikke legges utenpå den andre, forstås her kirken som en enhet, som ett legeme. Likesom en edelsten når solens stråler treffer den, reflekteres lyset på et utall vakre måter. Slik er kirken i hele sitt mangfold.

Det større mangfoldige bilde av kirken som tegnes når polyederen hentes inn som modell bør være interessant også for Oftestad.

Trykket i Vårt Land 29. august 2018.