Eutanasi

Eutanasi.

Jeg har lenge hatt et ønske om å meddele meg i debatten om aktiv dødshjelp, men hvordan skal jeg formulere meg? Det virker så opplagt at folk skal kunne bestemme selv.  Likevel stritter alt inni meg, og jeg er dypt uenig i den retningen samfunnet vårt beveger seg. Utgangspunktet mitt er at jeg er institusjonsprest på 6 sykehjem. Min opplevelse er at det er noe fjernt over debatt innleggene. Jeg spør meg selv om de ivrigste debattantene for aktiv dødshjelp ofte har stått ved en sykeseng?  Hva hadde det gjort med meg, hvis jeg lå i sengen og var en mor som «aldri døde», og tankene kretser rundt barna som må besøke meg, og hva koster ikke dette for samfunnet..?

Det er vanskelig i vårt individualiserte samfunn å argumentere mot Axel Braanen Sterri: «For det første handler dette om hensynet til den enkeltes selvbestemmelse over eget liv og egen verdighet. Vi lever hvert vårt liv, og det er vi som må holde ut med det livet. Når noen ikke orker mer, bør vi ha stor respekt for deres ønsker om sitt liv.» (VL 4.aug 2018). Flere som går inn for aktiv dødshjelp ønsker at det skal reguleres strengt, ( Une Bastholm i MDG i Vårt Land 13/8 2018). Hvem skal bestemme? Det høres ut som nemnd-tenkningen vi hadde i forbindelse med abortproblematikken. Den var det mange som tok avstand fra.

At Braanen Sterri argumenterer med at vi allerede praktiserer passiv dødshjelp, og tar det til inntekt for aktiv dødshjelp, er jeg uenig i.

I mitt arbeid som institusjonsprest, kan jeg bli overrasket over hvor tabubelagt og vanskelig både pleiere og pårørende synes det er å snakke om døden med de nærmeste pårørende. Barn som er i 50-60 årene kan ha en veldig høy terskel for å spørre en forelder på 90 år: «Hva tenker du om at du snart skal dø?» Det er like vanskelig for den syke/gamle å ta opp dette med barna sine. Jeg har hørt flere historier om eldre som har dårlig samvittighet for at de egentlig bare ønsker å dø, og som ikke våger å si det til barna sine. Man kan se for seg to scenarioer:

1) Pasienten snakker med legen og binder legen med taushetsplikten, slik at barna ikke får vite tankene forelderen har. Etter hvert innfrir pasienten alle kriteriene, og får bestemme at livet skal avsluttes. Barna vet ingenting, pasienten vil ikke belemre dem. (Man kan òg tenke seg en myndig, handicappet 18 åring som vil holde sine foreldre utenfor.)

2) De som er rundt pasienten (lege, spl, prest), vet at aktiv dødshjelp ikke er mulig. De oppmuntrer pasienten til å snakke med barna sine. Som prest har jeg f.eks spilt rollespill med både pasienter og pårørende, der jeg har gitt den andre part en stemme inn i samtalen. Temaet er ofte redselen for å såre hverandre. Det har blitt tårer, angst og forløsning. De ser plutselig hva som står på spill ved å ikke være ærlige om frykt, følelser og opplevelser rundt den siste tiden. Jeg har snakket med mange som overraskende sier at de ikke ville være en slik tid foruten. Det er ikke noe man velger (derfor er det befriende å tenke at aktiv dødshjelp er løsningen), men det er en del av livet for noen, som i etterkant ser at de har fått en gave. De blir tvunget til å snakke sammen om vanskelige ting. De ser at det ikke er farlig, men at det kan berike en familiehistorie, og mennesker blir klokere. I Bibelen står det at man kan finne skatter som er skjult i mørket (Jes 45,3). Disse skattene er det noen som finner, og jeg ønsker å fremelske denne dynamikken. Jeg har stor respekt for at ikke alle familier får det til. Boka til Vigdis Hjort «Arv og miljø» er et innspill på det. Men jeg ønsker ikke at det skal være retningsgivende.

Jeg har snakket med flere som har opplevd å miste noen brått, og som er misunnelige på de som har fått et sykeleie å forholde seg til. Poenget er at dette velger vi ikke, men den enkelte må ta det som kommer. Ved aktiv dødshjelp gjør vi det lettvint, og jeg mener at vi som fellesskap går glipp av dybder ved det å være menneske. Jeg ser at jeg kan bli tatt til inntekt for å romantisere lidelsen, men det skjer noe der lidelse blir delt. Jeg syns det er tragisk hvis mennesker kan holde sine nærmeste utenfor, og avtale med legen om å dø stille og rolig.

Jeg vil sterkt anbefale boken «Å være dødelig. Om legekunst og livskvalitet» av Atul Gawande. Han skriver at i de landene som praktiserer aktiv dødshjelp er kriteriene veldig strenge. «Ikke desto mindre er det kulturen som helhet som avgjør hvordan en slik fullmakt blir anvendt. I Nederland har for eksempel systemet eksistert i flere tiår uten å ha møtt motstand, og det brukes derfor stadig oftere. Nederlenderne har vært tregere enn andre til å utvikle palliativ omsorg, der målet ikke er å få en god død, men å få et godt liv frem til døden.» Flyttes fokuset til å få en god død, kan systemet forsterke oppfatningen om at det å redusere lidelse, eller forbedre livet for de eldre og alvorlig syke, ikke lar seg gjøre.

Jeg snakker ofte om døden med de jeg møter på sykehjemmet, og for mange er det godt å reflektere rundt dette vi vet så lite om. Når jeg spør de, er det svært få som får spørsmål om de tenker på døden av pleiere eller familie. Mange syns det er godt at de får slippe å bestemme, men at dagen og timen kommer når den skal. Jeg undrer meg hva som vil skje om de får bestemme selv.

På sykehjemmene har vi til tider unge mennesker som lider og foreldre kjemper for barna sine. Ved aktiv dødshjelp vil en 18- åring kunne velge bort refleksjonene med foreldrene sine, og bare forholde seg til helsepersonalet. Foreldre i 60-70 årene som har fått slag, blir tvangsmatet av barna sine, som ikke takler at «den sterke har blitt den svake». Flere av disse syke har ønsket å avslutte behandlingen for å dø – passiv dødshjelp. Det er tillatt i norsk helsevesen at naturen går sin gang. Men sterke pårørende kjemper for sine, og fagfolk blir satt på sidelinjen. Her hadde jeg ønsket meg et større «relasjonelt mot» av leger og sykepleiere. Når man hindrer mennesker i passiv dødshjelp, gir det mange gode argumenter for aktiv dødshjelp.

Det er sårbart å skrive om dette emne. Alle har vi våre historier vi er berørt av, og det er lett å misforstå hverandre. Jeg er redd for at vi får et enda kaldere samfunn med aktiv dødshjelp. Den syke blir enda mer ensom, og valget om å avslutte et vanskelig liv blir lettere. De som står rundt mister et ansvar, og kan toe sine hender. De vanskelige samtalene kan være skatter som er skjult i mørket, og jeg ønsker mer fokus på det. Jeg skulle ønske vi kunne ha fokuset på god palliasjon, der målet ikke er å få en god død, men å få et godt liv frem til døden.  

Janneke Riskild

Institusjonsprest