Med Skriften som målestokk

Skrevet av Roger Jensen, Dr.theol., pilegrimsprest og Birgitte Lerheim, PhD, førsteamanuensis ved Det 
teologiske fakultet.

I sitt tilsvar til vårt innlegg 21. juli, hevder Bernt Oftestad 2. august at lutherdommens endrede forståelse av bildene representerer «billedstorm god som noen». Hans påstand er at kirkekunsten her reduseres til et instrumentelt, pedagogisk virkemiddel. Denne forståelsen er for enkel, noe også Tarald Rasmussen på utmerket vis påpeker i sin replikk 13. august.

Skriften som målestokk. 

Med reformasjonen vektlegges menneskets subjektive tro på en ny måte. Vi får en religiøs individualisme som ikke på samme måte som før er underlagt kirken. Med Skriften som målestokk kommer et kritisk blikk på tradisjon, kirkefedre og konsiler. Reformatorene anerkjenner og bruker disse, men påpeker også deres begrensninger som kilde og sannhetsvitne.

Men snarere enn å vende fokus mot dogmehistorie og lutherdommen som konfesjonell størrelse, som Oftestad synes å ønske, søker vi et mer dagsaktuelt perspektiv. I vår postkonfesjonelle samtid henter mennesker ressurser for tro og livstolkning på tvers av konfesjonelle skiller. Hvordan og i hvilken grad kan kirkens mange tradisjoner brukes? I det følgende vil vi reflektere over hvordan vi kan bruke noen innsikter fra Luthers teologi i dag, og hvordan vi mener at Luthers billedsyn henger sammen med hans skapertro.

Menneskers hjerter. 

Luther mente at man skulle ta «bildene ut av menneskers hjerter», i betydningen hva mennesker setter sin lit og knytter sin identitet til. Men bildene skulle «ikke ut av kirkene». Problemet er når «man tror Gud hjelper på grunn av bildene». Pilegrimsreiser til hva kirken fremholdt som virkekraftige relikvier eller bilder, i tro på at Gud på en særlig måte er nærværende der, avvises.

Å slik søke helbredelse eller fortjeneste utfordret for Luther tanken om mennesket som rettferdiggjort ved tro. I en preken fra 1528 fremholder han: «Det er Guds ord som helliggjør og er det egentlige relikvie. Evangeliet overgår alle relikvier. Om vi hadde alle Peters ben, så ville ikke de gjøre noen person, noen kirke eller noen dag hellig! For det er bare døde ben! Om vi så hadde alle helgeners ben samlet i samme haug, ja, så ville ikke de gjøre meg hellig! Men når du grunner over Guds ord, ja da er det øyeblikk hvor du gjør det hellig. Ikke så mye på grunn av selve handlingen, men på grunn av Guds-ordet. Nettopp fordi ordet er hellig, ja så er også det sted og den stund hvor du grunner over ordet hellig!»

Når kirkekunsten peker på det Luther kalte ordet, det vil si Guds tiltale til mennesket‚ og gjør denne tiltale synlig og konkret, skaper den hellige stunder og hellige steder – og kan vi legge til: hellige gjenstander. Ikke fordi en stund, et sted eller en gjenstand i seg selv er forandret eller forvandlet, fra å ikke ha til å ha fått et guddommelig nærvær, som i en førmoderne verdensforståelse, men fordi det ble hellig for meg. Er så det guddommelige nærværende også uavhengig av kirke og uavhengig av meg? For å kaste lys over dette må vi gå til skapertroen.

Skapertro. 

Å være menneske er for Luther å være tiltalt. Gud snakker til mennesket gjennom natur og kultur og mellommenneskelige relasjoner. I møte med fattigdom og nød kaller Gud. Kornet som gror, dyrene, mat, sko og klær – alt er Guds ord og forkynner Guds storhet: 
«… solen, månen, himmelen, jorden, Peter, Paulus, jeg og du, vi er alle Guds ord, selv om vi bare er en lyd eller en bokstav sammenlignet med hele skapningen (1535/38). Gud bor hvor Hans ord er, «det være seg på åkeren, i kirken, eller på havet» (1529/32).

Men Luther sier også at Guds tale gjennom natur og kultur er ambivalent og uklar. Hverdagen byr jo både på det som er til liv og det som er ødeleggende. Den Gud vi møter i Jesus Kristus, kan vi ikke uten videre avlese av natur eller kultur. 
Likevel kan ingenting av alt dette frakjennes gudsvirkelighet. Nettopp de opplevelser vi allerede gjør i relasjon til natur og medmennesker, i møte med kunst og kultur, er mulighetsbetingelser for troen. Erfaringer av nåde i det hverdagslige liv, av «skapelsesnåde», er en forutsetning for å erfare Guds ubetingede nåde.

Gudstjeneste og kult. 

Luther mener så at prekenen skal forkynne Gud på en måte som ikke skaper usikkerhet og tvil om at frelsen er Guds endelige og gode vilje. Sakramentene, fremholder han, meddeler denne vilje på fysisk, materielt vis, som kroppslige ord. At evangeliske kirker holder frem disse to fysiske former for dette nærvær til salighet og frelse, i sakramentene nattverd og dåp, skyldes at det er disse to former vi har fra Jesus selv. Her ligger derfor premisset for evangelisk gudstjeneste og kult.

Oftestad anklager Luther-arven for å redusere kirkekunsten til et instrumentelt, pedagogisk virkemiddel. Med «pedagogikk» synes han å mene en kirkestyrt, monologisk praksis hvor kirkens budskap forutsettes å føre til bestemte, på forhånd gitte resultater. Men dette er i dag et utilstrekkelig syn på pedagogikk. Innen sosiokulturelle læringstradisjoner vektlegges det at mennesker fortolker verden gjennom redskaper eller artefakter, fysiske eller kulturelle, som er forankret i konkrete sosiale praksiser. Både artefakter og relasjoner spiller altså en rolle for hvordan og hva vi lærer, før som nå, og vil aldri være kun instrumenter for læring.

Hellig sted. 

Bilder, steder og gjenstander er både teologisk og pedagogisk sett mer enn instrumenter. Teologisk er de alle fylt av og muliggjort gjennom gudsnærvær – og i troen, når de viser meg Jesus, kan de åpnes og bli hellige steder, tider og gjenstander. Pedagogisk sett har de en konstituerende, medskapende funksjon for religiøs læring.

Hva så med oss i dag, når vi heller reiser til St.Olavs hospital enn til St.Olavs grav i Trondheim for helbredelse? Når klimakrisen er over oss og vi spør etter en teologi som handler om mer enn kult og kirke? Vi tror at nettopp arven fra Martin Luther, som sakraliserer verden på en annen måte, kan gi hjelp. De endelige svar må vi finne selv, men uten en tro på et gudsnærvær og en gudsvirkelighet som fyller alt og alle og som er mer enn tradisjon, kirke, bilde og kult, blir veien mer enn vanskelig.

Trykket i Vårt Land 16. august 2018.