Konfesjonell forenkling

Vårt Lands fine sommerserie om gamle norske kirker har også bidratt til å få opp igjen en ny diskusjon om luthersk syn på bilder. Med utgangspunkt i VL-reportasjen om Nes kirke 23. juli kom først Birgitte Lerheim og Roger Jensen med en betimelig påminning om at tidlig luthersk kristendom slett ikke var så negativt innstilt til bilder som mange tenker (27.07.). Dette innlegget reagerte Bernt Oftestad på i VL 02.08., der han vil sette reformasjonstidens diskusjon om bilder inn i en større historisk sammenheng.

Hans viktigste anliggende er å få fram en grunnleggende religiøs forskjell mellom en luthersk og en katolsk holdning ikke bare til bilder, men til gudsdyrkelse overhodet. Selv om det skulle være riktig at også luthersk kristendom er åpen for bruk av bilder i kirkerommet, er dette etter Oftestads syn en fattig trøst. Bildene hadde med reformasjonen nemlig mistet sin religiøse kraft og var blitt omprogrammert til pedagogiske hjelpemidler for den nye lære. Oftestad omtaler dette som en billedstorm så god som noen, og som en kulturrevolusjon der vesentlige religiøse verdier gikk tapt.

Et klasserom. Det lutherske gudstjenestelivet ble stående igjen uten noe som krevde religiøs høyaktelse eller venerasjon. Ifølge Oftestad ble menigheten en «skoleklasse», presten en «skolemester» og kirkehuset et «klasserom». Den katolske kirken, på sin side, sto fast på tradisjonen, og på et syn på bilder som ble formulert allerede i oldkirken (i konsilvedtak 787). Der ble det slått fast at bilder ikke skal dyrkes, men æres – og de skal æres fordi den som er avbildet på representativt vis er til stede i bildet. Denne tenkemåten ble ifølge Oftestad ført videre i den katolske kirken også etter reformasjonen, og stadfestet på det epokegjørende kirkemøtet i Trient midt på 1500-tallet.

Fra et historisk synspunkt er det er ikke vanskelig å anfekte og stikke hull på en slik sammenfatning. Forholdet mellom det som vokste fram som en luthersk og en katolsk konfesjon var langt mer komplisert og tvetydig enn det Oftestad gir inntrykk av. For å ta kirkemøtet i Trient først: Det vedtok på sin siste sesjon i 1563 et dekret om bilder (og relikvier). Dekretet er i praksis en reaksjon på protestantisk kritikk av fromhetspraksis i senmiddelalderens kirke, og det går nokså langt i å innskjerpe de samme tingene som protestantene hadde framhevet: man skulle være mer nøye med hva slags bilder man hadde i kirkene, og bildene skulle især knytte an til bibelske fortellinger.

Ikke hellig. I tillegg gikk man tydelig lenger enn konsilet i 787 i å understreke skillet mellom et bilde og det som ble avbildet: Bildet i seg selv er ikke hellig. Her ser vi en interessant og svært viktig modernisering av kristen holdning til bilder som er felles for begge konfesjonene. Endelig framhevet også det katolske konsilet i Trient det samme Oftestad ser på som typisk luthersk, men som hadde vært et sentralt aspekt av kristen billedbruk gjennom det meste av tradisjonen: at bildene hadde en didaktisk eller pedagogisk funksjon. Denne siden av saken ble ytterligere understreket av katolske biskoper som skrev traktater om religiøse bilder i tiden like etter konsilet.

Om den katolske kirken her på den ene siden la seg atskillig nærmere opp til lutherske idealer enn det Oftestad gir innrykk av, var også tidlig luthersk kristenliv på den andre siden langt mer preget av religiøs høyaktelse eller venerasjon enn det Oftestad vil ha det til. Også det lutherske kirkerommet ble utformet med tanke på religiøse funksjoner, ikke bare med tanke på pedagogikk. Et sentralt eksempel er prekestolen. Den var noe langt mer enn et kateter for pedagogisk utfoldelse. Den fikk ikke bare en ny og framskutt plassering i kirkerommet, men ble ofte også utformet som det nye senteret for formidling av det hellige i kirken. Presten på prekestolen var som Kristus selv, og prekestolens ikonografi avspeilet dette. Over presten hang gjerne en stor hvelving som skulle representere himmelen.

Prektige kunstverk. Bevarte lutherske prekestoler fra sent 1500- og tidlig 1600-tall er i mange tilfeller (for eksempel i Halle, Erfurt, Magdeburg – eller i norsk sammenheng: i Stavanger domkirke) prektige kunstverk og demonstrere at man her satte inn ekstra krefter for å få til denne nye sentreringen av kirken som hellig rom. Prekestolen ble også gjerne innviet ved en egen vigslingspreken. Den var altså et slags hellig sted.

Et annet typisk trekk ved tidlige lutherske kirkerom var epitafiene til minne om menighetens avdøde eliter. Noen steder ble de plassert der helgenaltere før hadde stått. Å si at epitafienes religiøse funksjon først og fremst var pedagogisk, blir feil. Snarere skulle de bidra – med religiøs kraft – til å omkode religiøse følelser med hensyn til døden og de døde. I tillegg skulle de bidra til å hedre minnet etter den som var død og som hadde betalt for bildet. Slik religiøse eliter også hadde latt sitt minne hedres ved å bli avbildet som stifterfigurer for helgenaltere før refor-
masjonen.

Tarald 
Rasmussen

Professor i 
kirkehistorie, UiO