Å dra til Trøndelag i ferien er et eksistensielt valg. Enten man drar dit som turist eller pilgrim. Noe større, voldsommere, merkeligere og fascinerende enn Stiklestad for eksempel, er vanskelig å oppdrive i Norge. Det er for så vidt bare noen jorder og et besøksenter og en gammel kirke, som på hvert nes og i annet hvert veikryss i landet, men det hviler en gåte over stedet. For omtrent tusen år siden dør Olav den Hellige der, og vi blir bare ikke ferdig med det. Dette var da heller ikke noe vanlig hjerteinfarkt, eller en fyr som hadde en dårlig dag på jobben, som en av guidene formulerte det – det var noe mer - noe komplett ubegripelig, et mysterium, et gigantisk paradoks, noe uforklarlig som vi får overlate til ateistene å bortforklare, men det var i aller høyeste grad et utslag av fri vilje. Olav trengte ikke å dø akkurat der og da, men det at han gjorde det, forandret Stiklestad, Trondheim, og de fleste av oss, ikke bare trøndere. Det er mulig man må dra dit, for å fornemme det. Og leter du litt, finner du også stenen Olav lente seg på i det han segnet om. Du kan også lene deg på den et lite øyeblikk og tenke over dine egne frie valg, så lenge du ikke forsinker dem bak deg i køen som også vil lene seg på Norgeshistorien.
Spelet på Stiklestad er et ørlite mirakel i seg selv. Utskjelt, hyllet, elsket og dyrket. Det er strengt tatt ikke et spel om Olav, men først og fremst om omstendigheter og folk rundt. Det handler egentlig ikke om slaget på Stiklestad, heller, men om alt det som er i bevegelse i denne tiden og særlig døgnet før selve slaget. Den stiliserte slagscenen i årets versjon er spennende, der Olav blir liggende død alene igjen på marken. Her oppstår faktisk muligheten for et annet stykke, eller en del 2, kanskje, eller sagt på en annen måte – det er ikke i dødsøyeblikket det er over, det er her alt sammen begynner.
I selveste Nidarosdomen feirer katolikkene Olavs dødsdag hver Olsok i våre dager. Et lite mirakel, det også, kan man hevde, for det har vært harde fronter mellom katolikker og statskirke sidene Luther, ingen katolikker skulle feire noe som helst i nasjonalhelligdommen bygget over Hellig Olav. Joda, han er vår felles stamfar, selv om akkurat disse helgengreiene var noe kuriøst man har måtte se litt gjennom fingrene med. Hellig er bare et fornavn.
Min pilgrimsferd er ikke mer enn en kaffekopp foran vestfronten av domen, midt opp i Olavsfestdagenes mylder og herlig uforutsigbare gryterett av paneldebatter, salmekvelder, middelaldergreier, konserter og de mest elskverdige frivillige. Jeg elsker å sitte og glane, forsøker å være diskré, betrakter den evige strømmen av endelige ankomster foran domen og hvordan mange mister både munn og mæle og til og med glemmer å brenne av en selfie. Det er som et av disse intergalaktiske møtestedene i Star Wars, for her kommer folk dumpende inn fra alle verdenshjørner. All denne vandringen er kanskje ikke en gang nødvendig. Dersom det å gå pilgrim er å søke noe større, overgi seg til noe uforklarlig, forsøke å finne et svar, kan det hende det er mer enn godt nok å styre livet ditt inn mot et par dager i Midt-Norge sånn rundt Olsok under Olavsfestdagene - dumpe inn foran helgenstatuene på vestfronten, finne en ledig stol, få en svele i hånden og kjenne at tiden stanser et lite øyeblikk. En tusen års tid. Hvem vet - det er kanskje akkurat dette som er Norge.
