Tysklands tap

De som mener at Arsenal-stjernen Mesut Özils exit fra det tyske landslaget er langt verre enn Tysklands forsmedelige innsats i årets fotballverdensmesterskap, er meget presise.

På mange måter er det ikke overraskende at den teknisk begavede sentrale midtbanespilleren til Arsenal gir seg på det tyske landslaget. Å bli tildelt rollen som syndebukk etter den tyske VM-skandalen føles nok blodig urettferdig etter å ha spilt 92 kamper for Die Mannshcaft, notert seg for 23 mål mens han innehar tysk rekord for antall assister (40). For ikke å glemme at han var uvurderlig som playmaker da tyskerne vant VM fire år siden.

Under årets VM var han på ingen måter svakere enn sine medspillere, mange – som Thomas Muller – var utvilsomt langt dårligere enn Özil. Fotballstatistikere har derimot fått frem at under Tysklands avgjørende tap for Sør-Korea hadde Özil syv nøkkelpasninger, mer enn noen andre spillere klarte i løpet av en kamp under hele VM. I lys av dette fremstår det som troverdig når Özil skriver i sitt lange avskjedsbrev forrige uke at han får skylden for det kollektive tyske VM-nederlaget fordi han har tyrkisk og muslimsk bakgrunn, og fordi han lot seg avbilde med den tyrkiske presidenten Recep Erdogan i forkant av VM i forbindelse med et veldedighetsarrangement.

Bildet skapte mye oppstyr, men som Özil påpeker selv ble det intet lignende ramaskrik da den tyske fotballegenden Lothar Mattheus ble avbildet med Vladimir Putin under VM. Mens Mattheus fortsatt blir ansett som en lojal tysker, har tyske medier og noen politikere tatt Erdogan-bildet til inntekt for at Özil ikke er en ekte tysker, og da en spiller det er lett å plassere skylden på i motgang som den de opplever nå.

Özils grunn for avgangen fra det tyske landslaget er et alvorlig tilbakeslag for integrering av minoritetsungdommer i Vest-Europa, og overgår dermed tyskernes tidlige VM-exit. Han skriver at «jeg er tysk når vi vinner, men innvandrer når vi taper». Dette er en følelse som er utbredt blant mange unge med minoritetsbakgrunn. Da jeg var yngre så jeg denne tendensen i omtalen av gjengmedlemmer i Oslo, i avisene ble de gjerne omtalt som medlemmer av pakistanske gjenger og deres etniske bakgrunn ble alltid presisert. Derimot, om en med innvandrerbakgrunn gjorde noe storsamfunnet likte godt, var man kort og godt bare norsk og nordmann.

For unge europeiske muslimer har kulturpersonligheter og fotballspillere som Özil, som er åpen om sin islamske tro, vært sentrale i identitetsbyggingen; at det er mulig å være både praktiserende muslim og fullverdig europeer samtidig. Ofte har muslimer innenfor idrett og kulturliv langt større potensial til å påvirke unge muslimer enn eksempelvis teologer.

Ideen om vestlig islam kan ikke bare reduseres til teologi, men handler om å skape en dypere og helhetlig kultur som også omfatter idrett, kunst og kultur. Det var derfor jeg i boken min Norsk islam – hvordan elske Norge og Koranen samtidig intervjuet Omar Elabdellaoui, Olympiakos-proffen og den faste høyrebacken på det norske fotballandslaget. Han har vært ærlig om hvor seriøst han tar sin islamske tro, og at det islamske bønneteppet følger med ham overalt, også på landslagsturer. Han fortalte meg hvor stolt han er når han tar på seg den norske landslagsdrakten, og at han både synger nasjonalsangen og ber en islamsk bønn for at Norge vinner kampen før avspark.

Slike forbilder som er med på å gi røtter til en vestlig-islamsk kultur finnes ikke bare innen idrett, men også artister som norske Magdi i Karpe Diem og Isam Bachiri i danske Outlandish er sentrale i denne sammenhengen.

Det Özil har opplevd de siste månedene er et alvorlig skudd for baugen for denne identitetsbyggingen, og sender et dårlig signal til unge muslimer som vil kombinere sin religiøse bakgrunn og europeiske identitet.

Trykket i Vårt Land 30. juli 2018 i spalten Fra sidelinjen.