Er det én ting man kan lære av Nietzsche så er det intellektuelt mot. Å tørre å tenke de skumle tankene man helst vil la ligge, og faktisk følge dit tankene leder. Koste hva det koste vil.
Nietzsche ville avsløre at vår moral er et resultat av tilfeldige historiske prosesser, og ikke en objektiv sannhet. Ingenting er egentlig rett eller galt, uavhengig av hva noen måtte mene om saken. Man kan heller ikke holde noe for sant eller usant. Alt er perspektiver for Nietzsche. Dette var de uhyggelige konklusjonene han trakk av “Guds død”. I et verdensbilde uten Gud finnes ingen faste holdepunkter eller allmenngyldig målestokk.
Slike konklusjoner sitter det langt inne å trekke. Psykologiske forsvarsmekanismer og systematiske skjevheter trumfer som regel filosofiske argumenter når det kommer til det virkelige liv. Men dersom du vil vokse som menneske og leve ærlig med deg selv, er intellektuelt mot en nødvendighet.
Samtidig er det en fare for at mot blir til overmot. Den som tror han kjenner alle relevante fakta og har ufeilbarlig resonneringsevne, er blind for egne blindflekker. Det er fullt mulig å trekke konklusjoner og stå for dem, men de bør alltid være åpne for revurdering. For ubevisst søker vi alle å bekrefte vårt eget ståsted.
Ta for eksempel Nietzsches oppfatning om at Gud er død. For de fleste normenn virker dette å være en selvfølgelighet. Og de som mener å ha resonnert seg frem til dette er ofte ikke klare over at Guds eksistens diskuteres på høyt nivå med sofistikerte filosofiske argumenter. Det er sjelden jeg møter en ateist eller agnostiker som er klar over Alvin Plantingas løsning på det ondes problem, har hørt debatter med William Lane Craig eller lest siste bok av Edward Feser. Selv mange profesjonelle filosofer mangler grunnleggende forståelse for Aquinas sine fem veier til Gud.
Alle filosofiske argumenter kan ha svakheter eller gode motargumenter. Men dette er ikke tilstrekkelig for å avvise eller ignorere dem. I store filosofiske spørsmål finnes det sjelden noen konsensus og det hjelper lite å lene seg på hva folk flest mener. Den eneste løsningen er å bli kjent med diskusjonen. Kun på denne måten kan du gjøre innsikten til sin egen. Dette handler om å ta ansvar for egne oppfatninger. Å kunne gi en gjennomtenkt grunn for hva hva man tror og ikke tror på. Sokrates satte det på spissen ved å si at det uutforskede liv ikke er verdt å leve.
Spørsmålet om Guds eksistens kan kreve intellektuelt mot både for den gudstroende og den ikke-troende. I noen kristne miljøer finnes det en motvilje mot å stille “for dype” spørsmål. Frykten virker å være at man kan oppdage noe som ikke passer og dermed stå i fare for å miste troen. Men all sannhet er Guds sannhet, som både Augustin og Aquinas har påpekt. Tror du virkelig at Gud finnes så er det ingenting å frykte siden all virkelighet som kan utforskes er Guds virkelighet. Det som kreves av intellektuelt mot for den gudstroende blir da egentlig å stole på Gud. Stole på at det man tror på virkelig er sant.
Den ikke-troende derimot har tilsynelatende ingenting å tape men alt å vinne. Men stemmer dette? Å endre mening om grunnleggende spørsmål er ikke daglig kost. Foruten alt ubehaget det medfører å skifte mening generelt, så risikerer du å bli møtt med fordommer og bli satt i bås. Noen ganger kan du bli sett på som om du kommer fra en annen planet. Du må også ta innover deg at det finnes en objektiv standard. At det finnes noen som vet bedre enn deg hvordan livet ditt burde leves, og at du er avhengig av en kraft utenfor deg selv. Kanskje det å åpne seg opp for denne muligheten er det som virkelig krever intellektuelt mot.
