Mormors vakre­ bønn

For noen dager siden kjente­ jeg det ville være godt å be. Når livet vender for oss mennesker, og hverdagene iblant mangler håp, kommer kanskje et ønske om å be en bønn.

For meg kunne det likevel ikke falle meg inn å gi penger til noen som skulle be en bønn for meg. Det er gratis å be Gud om å lytte. Kollekt til kirken gir jeg gjerne.

Mirakler finnes, det er jeg sikker på. Men, de kan ikke betales for. Det er når noen predikanter hevder at de kan det, at vi må ha lov til å reagere. Og stille spørsmål ved en slik praksis.

Jeg vil så gjerne dele mormors respekt for alle medmennesker, fattig eller rik, og alle midt i mellom. Mormors bønn var så enkel:

Kjære Gud, pass på liten og på stor. Gi håp til de som strever og trenger din hjelp.

I Jesu navn, Amen

Da Jesus falt ned. 

Som barn hørte jeg mange snakke om hvor viktig det var å være personlig kristen. Mormor sa noe til meg; be for dem som har det vondt, og legger seg med sårhet i hjertet sitt. Det er ikke hvem vi er som gjør forandring, men våre handlinger.

«Gud er Gud om alle land lå øde,» begynner en sang jeg ikke husker resten av. Det jeg tenkte hver gang den ble sunget, var at engler­ passet på hver og en av oss uansett hvem vi er, og hvordan det gikk med verden.

På søndagsskolen falt Jesus­ ned fra flanellografen. Jeg styrtet til for å henge Ham opp igjen, men til ingen nytte. Han falt og falt gjentatte ganger. Mormor sa at det var ikke så farlig om Jesus falt ned, fordi Han var vant med å reise seg igjen. Jeg har som voksen tenkt at det er mange av oss som må reise oss, igjen og igjen.

Personlige kristen. 

Hva betyr egentlig de to ordene personlig kristen? For noen er det kanskje en måte å si i fra til omverden at de tror veldig på Gud. Jeg tror noen ganger så mye at det gjør vondt, likevel har de to ordene egentlig ingen betydning.

Noen ber om at godheten på jorden må komme frem. Samtidig blir det bare flere og flere­ som strever med å finne sin plass i livet. Hvorfor må det være så mye lidelse og nød for oss mennesker­?

Når livet vender. 

Vi liker vel alle å tenke at det finnes en Gud som tar vare på oss når livet vender og alt blir utrygt. Kanskje det er sant at Gud favner oss. Holder oss i hånden der vi famler ­videre i livet etter en vond og sjel-
settende opplevelse. For meg er det sånn. Det å gå i ensomme gater gjør vondt. Noen ganger stopper jeg opp, ser mot himmelen og smiler eller gråter. En bønn trenger ikke alltid ord.

Livet mitt vendte den dagen legen­ sa at jeg ikke ville frisk. Mor og fars genetiske sykdom hadde også rammet min bror og min tvillingsøster hardt. Min bror har nå reist til himmelen.

Jeg glemmer ikke den gangen jeg sto der foreldreløs. Jeg var 16 år. Jeg husker så godt da mor ble stedt til hvile på kirkegården. Jeg så opp mot himmelen og ba en stille bønn om at noen måtte passe på meg og tvillingsøsteren min. Jeg ble hørt. Det er jeg så takknemlig for. Det å bli bedt for den gangen som ung var både litt flaut – og veldig fint.

Heldigvis har jeg tegnet fire evige­ portretter inni meg. Mor og far som elsket hverandre, mormor, og av min nydelige bror som nylig har reist hjem til himmelen. Tvillingsøsteren min og jeg rusler hånd i hånd videre her på jorden.

Kollekt.

I kirkene rundt i vårt langstrakte land samles det inn penger til gode saker, det er en viktig gjerning. Mange gode ting blir gjort for disse pengene. Jeg er ikke ofte i kirken, men de gangene jeg har vært der har jeg sett medmennesker putte penger oppi en liten striepose med håndtak på begge sider. Eller at de vipser, slik som meg.

Jeg ler litt ved tanken på min gode mormor. Hun hadde nok aldri tenkt seg at pengene skulle fly gjennom luften og lande på en konto til en kirke tre sekunder etterpå. Pengegaver til kirker har blitt gitt gjennom alle tider. Og, det er en vên og god handling. De som ikke har så mye til overs, behøver ikke gi noe som helst. Kollekt er for meg et vakkert ord. Noe jeg har vokst opp med på en sunn måte. Jeg lærte tidlig å dele. Og, det har gjort noe med meg som voksen.

For godt til å være sant. 

Jeg leste et sted at det finnes predikanter som frelser over telefonen for dyre tellerskritt. Heldigvis lærte min mormor meg at hvis noe var for godt til å være sant, så var det det.

De finnes også enkelte menigheter utenfor Den norske kirke og deres­ ledere som prøver å innbille oss at jo mer penger du gir, jo raskere kommer du i kontakt med Gud, og får mer ­helbredelse. Det stemmer ikke. For hadde det stemt, ville det vært riv ruskende­ galt.

Slik jeg har opplevd Guds nåde etter jeg ble syk er at Gud teller ikke penger! Det er heldigvis et fåtall menigheter som praktiserer dette. Men de finnes, og det er all grunn for myndighetene til å utøve en viss kontroll med dette fremover. Det å selge frelse og nåde er etter min mening uhørt.

Alle bør være velkomne.

Alle bør være velkomne i alle kirker. Gud er kjærlighet og glede, og vil passe på oss mennesker, slik som mormor så ofte sa det. Det å holde en hånd er vakkert. Det å gå sammen på en livsvei er en kjærlig handling overfor hverandre.

Ved mors grav sto jeg og min tvillingsøster. Jeg hørte en kvinne­ sa: «vi kan da ikke la dem stå der uten å holde dem i hånden». Jeg åpnet øynene. Et øyeblikk var det som jeg så Gud hente min mor opp til himmelens lune rede. I neste øyeblikk kom det en ukjent kvinne bort til meg. Hun tok hånden min, bøyde seg litt ned og hvisket i øret mitt: «Gud vil passe på deg for evig og alltid. Husk det. Jeg vil be for deg og din søster.»

Skal ikke koste. 

Her var det en bønn som ikke kostet penger. Jeg har ofte tenkt at det skal ikke koste noe å be en bønn for noen, eller holde en hånd. Guds nåde, om du tror eller ikke, er der. Det er ikke bare de som tror sterkest eller betaler mest som opplever de største miraklene. Det gjør du og jeg, også. Vi som noen ganger er så bunn fortvilet over livet selv, og at livet ikke ble som det skulle.

De som har holdt sårbare hender i forsøk på å trøste og hjelpe, uten å be om fem flate øre. Det er de som ligger der i sykehus-sengen og tenker: «kjæreste engler, kom og se til meg. Jeg er så sår at jeg holder nesten ikke ut lenger». Det finnes hender der når vi minst aner det.

Respekt. 

Jeg vil avslutte denne kronikken med et ord jeg liker godt når det er satt ut i handling: Respekt. Mormor sa ofte at vi måtte respektere andre medmennesker og Gud. Ikke minst de som ikke trodde på noe som helst som hadde med Gud å gjøre.­

Jeg lurte ofte på som barn hvordan jeg skulle klare å tro, når jeg ikke ante hvem Gud var.

«Du respekterer Gud ved å være god og vennlig mot andre», sa hun. Så gikk hun tilbake til ovnen. Der kokte det vann i en kjele. Hun skulle vaske opp, for dagen etter skulle hun på eldretreff på bedehuset. Hun mumlet og nynnet på en sang, mens jeg satt og så ut vinduet. Der kjørte­ det noen biler forbi. Det var ikke alle som hadde råd til en bil. Mormor hadde ikke råd til å kjøpe varmtvannstank. Jeg vet ikke, men kanskje hun ba til Gud og himmelen om å få en varmtvannstank. Hun fikk ikke det før hun døde. Men, hun ga så vakkert av det lille hun hadde i kollekt til bedehuset.

Det jeg håper, og tror hun fikk i et barnebarn som meg er en som forsøker å heie på hennes holdninger og bønner den dag i dag. Min vakre og nydelige mormor som trodde så inderlig på Gud. Hun ga i glede uten noe som helst press av det lille hun hadde til overs.

Mormor, du var og er fortsatt så elsket.

Trykket i Vårt Land 21. juli 2018