Politisk håp på Afrikas horn

Da Eritrea erklærte selvstendighet fra Etiopia i 1993 førte det store disputter særlig om grenseområdet Badme. I 1998 brøt det ut full krig. Den kostet nesten 80 000 mennesker livet! Forholdet mellom de landene har vært anspent siden, og menneskerettighetsbruddene har vært mange. Men i politikken kan ting snu fort, noe vi nå ser særlig i Etiopia, Afrikas nest mest folkerike land.

Ny statsminister med ny politikk

Det heter at politikk er å ville, og av og til kan en tydelig statsleder som får gjennomslag være tungen på vektskålen. Etiopia regjeres av Ethiopian People’s Revolutionary Democratic Front (EPRDF), en sammenslutning av fire partier som har sin maktbase i ulike deler av landet. Oromia er den mest folkerike av de ni delstatene i landet, og Oromo People’s Democratic Organisation har nå overtatt statsministerposten, for første gang siden EPRDF ble formet i 1988. Dette kan karakteriseres som et venstresideparti, og de har lagt fram et program merd sterkt fokus på jordrettigheter og høyere beskatning av utenlandske investorer. Abiy Ahmed heter den nye statsministeren, som også har doktorgrad i konflikthåndtering og ledelse, som ser ut til å komme godt med i det vanskelige arbeidet. Siden januar har flere tusen politiske fanger blitt løslatt, og vi ser også endringer i utenrikspolitikken.

Bro av kjærlighet

Forrige dro en delegasjon fra Etiopias regjering over grensen til for første gang siden 1998 for å besøke sine eritreiske kolleger og landets statsminister Isaias Afwerki. Ikke bare ble fredsavtale signert. Også fullstendig normalisering ble avtalt. Det betyr for eksempel at landenes respektive ambassader skal åpnes. Etiopias Airlines har allerede startet direkterute mellom de to hovedstedene som følge av normaliseringen. Endringene skjer i ekspressfart

Ahmed uttalte ifølge New York Times at det ikke lenger eksisterer en grense mellom Eritrea og Etipopia fordi «en kjærlighetsbro har ødelagt den». Det er litt uvanlig utenrikspolitisk lingo for oss som er tett på EU og NATO, men uansett hvor klisjéfylt det kan høres ut, er dette svært positive signaler for de to landene, som på tross av sin nye kjærlighet er svært ulike.

Etiopia har hatt en formidabel vekst på rundt 10 prosent de siste ti årene og er landet med minst inntektsforskjeller i hele Afrika. Samtidig er det mange som fortsatt er fattige, og tørke og klimaendringer er et stort problem. I Eritrea har veksten vært omtrent halvparten av nabolandets, men det er et mye fattigere land, der rundt halvparten av eritreerne lever under fattigdomsgrensa. Samtidig har landene lenge hatt et tett bånd, og forhåpentligvis vil en normalisering også hjelpe på fattigdomssituasjonen, ettersom konflikt spiser av nasjonalbudsjetter man har veldig god bruk for på andre områder.

Avtale uten innblanding fra utsiden

Ingen land kan demokratiseres fra utsiden, og ingen fredsavtale kan bli implementert uten reell vilje fra de involverte partene. Denne undertegnelsen og normaliseringen skjedde helt uten innblanding utenfra. Vel var det eksterne aktører tilstede under forhandlingen som ledet til Alger-avtalen i 2000, som sa at grenseområdet Badme skulle tilkjennes Eritrea, noe etiopiere lenge har nektet å godta. Siden striden har dette vært en militærsone, der FN hadde fredsbevarende styrker utplassert uten hell på begynnelsen av 2000-tallet. Men ingen andre land skal ha hatt hemmelige samtaler, eller lagt til rette for endringene vi ser nå. Det kom innenfra, som følge av lederskiftet. Dette lover godt for fremtiden. Det som nå blir spennende er om det også er en reell vilje til forsoning også blant folket i de to landene. Jeg håper også Nobelkomiteen følger med på utviklingen.

Hornet lyder bedre enn på lenge

Det er ikke å komme bort fra at det finnes spenninger, både mellom landene og internt. Den etniske gruppen tigréanere i Etiopia utgjør omtrent seks prosent av befolkningen, men de har hatt store privilegier under de forrige statsministrene. Hvordan denne gruppa vil forholde seg til fredsavtalen og den nye kursen til en statsminister med en annen maktbase blir spennende å se. Dessuten er det også et spørsmål om utvinning av ressurser i grenseområdet mellom landene, i tillegg til at nye ambassader kan få fram sår fra den 20 år gamle konflikten, særlig hvis man går for fort fram. Men uansett er den politiske utviklingen særlig i Etiopia godt nytt og det finnes håp om bedring for hele regionen på Afrikas horn.