Gutten i hetta

Mens tenåringsjentenes ombyggingsfase spilles for åpen ­scene, drevet av en ukjent regissør­ med stor sans for dramatikk, gjennomgår guttene ofte en langt mer innesluttet prosess. Fjortenårige gutter drar bare hetta over seg, lukker døra og blir der inne.

Hvordan skal det gå når en hel generasjon gutter lever tenårene sine foran pc'en, inne på gutterommet, fysisk og mentalt i hetta?

Forstår ikke. 

For fjorten år siden stod mor og far bøyd over vogga, og undret seg over dette lille vesenet de ikke helt forstod. Opp fra vogga kom lyder og bevegelser fra en ukjent verden de ikke hadde tilgang til. Hva tenkte han på, der han lå? Hva drømte han om? Og de sukket av stolthet: Hva ville det vel ikke bli av han?

Før foreldrene vet ordet av det, står de så på nytt og undrer seg over en verden de ikke forstår. Denne gangen lytter de gjennom døra til gutterommet. Der inne utspiller det seg ett eller annet de ikke har kompetanse til å leve seg inn i. Det høres lyder fra en verden de ikke har tilgang til. Hva tenker han på, der han sitter og gamer, med tomme colabokser og potetgullpakker rundt seg? Hva drømmer han om, der inne i hetta? Og de sukker i avmakt: Hva skal det bli av han?

Ny samværsform. 

Grunnen til bekymring er da også reell. Unge menn topper år etter år selvmordsstatistikken. Den svenske sosiologen Yerko Rojas har analysert hva det er i barndommen som kan føre til at noen får høyere risiko for selvmord og selvmordsforsøk som ung voksen. Hun fant at gutter i 12-13 års-alderen som oppga at de som oftest var ensomme, hadde tre ganger høyere risiko for senere selvmord – enn gutter som for det meste var sammen med andre barn eller voksne.

Så kan man spørre seg: Sitter hettegutten alene på rommet fordi han ønsker det selv? Har kameratene sluttet å ringe på fordi alle vet at han vil sitte der alene, eller er tilbaketrekningen en strategi for å dekke over at ingen lenger ringer på?

Mer sosiale. 

Svaret er mest sannsynlig at kompisene ikke lenger ringer på, fordi de sitter i eget hjem og spiller online med vår mann i kjelleren. Hvis man lytter velvillig, kan man nemlig høre både latter, engasjerte utbrudd og drøfting av strategier fra gutterommet, på både engelsk og norsk. Dagens fjortenåringer er trolig langt mer sosiale enn foreldregenerasjonen var i sin tid.

Men det oppleves som en underlig form for samvær. Det sitter langt inne for mor og far å anerkjenne rådslagning om strategier for skytespill, som fullverdig kommunikasjon og sosialt fellesskap. Og kanskje er ikke denne samværsformen det man ønsker for barnet sitt, for det er dypt menneskelig å ønske den samme barndommen for barna, som man hadde selv. Men det som for de voksne oppleves som isolasjon, trenger slett ikke å være det.

Beskyttelse. 

Det finnes mange arter i naturen som gjennomgår en lignende prosess som hettegutten. I biologien kalles prosessen for metamorfose, «en gjennomgripende forvandling som unge dyr gjennomgår ved overgangen til voksen, kjønnsmoden form.»

Arter vi kjenner som gjennomgår denne prosessen er for eksempel sommerfugler, nymfer, øyenstikkere og biller. Disse artene­ dekkes av en kokong, som beskyttelse i en sårbar overgangsfase i livet. Når de kommer ut av metamorfosen, er de klare for voksenlivet. En annen form for tilbaketrekning i naturen er som tidligere nevnt bjørnen og likesinnede arter som går i hi om vinteren. Wikipedia forklarer at «dvale er i realiteten en strategi der dyrene­ unngår å møte direkte alle vinterens stressproblemer.»

Kanskje kan hetteguttens beskyttelsesfase være en strategi for å takle stress, og dermed virke helsebringende? Dette får man som tenåringsforeldre trøste seg med, mens man venter på at sønnen skal komme velberget ut av hetta.

Trykket i Vårt Land 6. juli 2018 i spalten Tendens.