Historiene som trumfer alt

I 2004 var den lille gutten Mehmet i alle norske medier. Han hadde en blodsykdom som kunne helbredes hvis han fikk benmarg fra en bror eller søster med samme vevstype. Norsk bioteknologilov åpnet imidlertid ikke for konstruksjon av såkalte «designerbarn». Det betød at moren til Mehmet ikke kunne få prøverørsbefruktning hvor befruktede egg med riktig vevstype ble valgt ut.

I løpet av noen uker snudde imidlertid Stortinget. «Det ble et uhyggelig mediekjør», uttalte Olav Gunnar Ballo på en boklansering hvor jeg selv deltok noen år etterpå. Ballo var helsepolitiker for SV og blant dem som snudde i saken. Senere angret han.

Problemet for alle de som ønsket å forsvare bioteknologiloven var at de bare hadde argumenter – som etter min mening var gode, ryddige og prinsipielle. De hadde imidlertid liten vekt i møte med en sterk, personlig historie. Og far til Mehmet hadde en slik historie. Den handlet om at norsk lov nektet leger å redde sønnens liv.

Får et forsprang. 

Jeg har de siste årene vært med i mange ulike debatter. Ofte slår det meg hvor stor forskjell det er på å møte de som argumenterer og de som først og fremst vil fortelle sin historie.

Forskjellen er ganske åpenbar når temaet er transpersoners rettigheter og muligheten for å endre juridisk kjønn. Jeg har hevdet at det er urimelig å løsrives kjønn fra biologi og isteden tenke at det avgjørende er hva det enkelte individ mener om eget kjønn. Ofte har jeg møtt forståelse for dette argumentet.

Men i møte med de som står midt oppe i denne problematikken, får slik argumentasjon liten vekt. Isteden blir det hevdet at jeg bør holde munn og heller lytte til hva transpersoner ønsker. Selve kronargumentet er at mitt ståsted oppleves sårende og krenkende.

Identitetspolitikk. 

På sett og vis handler dette om et stadig mer velbrukt uttrykk i norsk debatt, «identitetspolitikk». De som omfavner identitetspolitikken vektlegger ikke hva som sies, men identiteten til den som snakker. Skal du si noe om homofili, og bli lyttet til, må du være homofil. Skal du uttale deg om urfolks rettigheter, må du være same. Og skal du mene noe om eggdonasjon, bør du være barnløs.

Nå er det antagelig ingen som mener at personlige historier er uviktige. Det er ikke bra hvis de eneste som diskuterer en problemstilling om homofili, er heterofile, eller hvis de eneste som debatterer abort er middelaldrende menn.

Selv har jeg også, i noen debatter, henvist til egne erfaringer. For eksempel har jeg fortalt om det å ha en enslig mor når temaet er kunstig befruktning for single. Jeg ser også at det er en ulempe å mene mye om situasjonen for kristne homofile når jeg selv er heterofil. Derfor har jeg sett verdien av å løfte frem historier fra homofile som lever som single på grunn av sin kristne overbevisning.

Anekdotisk.

En opplyst debatt trenger bidrag fra de som er direkte berørt av en tematikk. Et samfunn bør ikke minst bedømmes ut ifra hvordan minoriteter blir behandlet.

Men personlige historier sier ikke alt. For det første kan disse være anekdotiske og ikke gi et representativt bilde. I debatten om transpersoners situasjon er det ukjent for mange at de to norske interesseorganisasjonene, FRI og Harry Benjaminsen ressurssenter, tenker ganske forskjellig.

For det andre er faren for ensidighet stor når historiene fortrenger saklig argumentasjon. Jeg mener det skjedde med Mehmet-saken. Da aksepterte alle journalister at det var hjerterått å si nei til et medisinsk tiltak som kunne gjort Mehmet frisk. Prinsipielle spørsmål ble oversett: Er det rett å konstruere et barn som et middel for et annet barn? Kan vi akseptere sortering av befruktede egg ut fra vevstype?

Det var heller ingen medier som fikk frem at muligheten for å redde Mehmet gjennom et donorsøsken var liten. Slik sett hører det med til historien at Mehmet aldri fikk et søsken til tross for lovendringen.

Trykket i Vårt land 6. juni 2018 i spalten Ideologi.