Vår stats- og kirkeordning

Direktør Njål Høstmælingen publiserte for kort tid siden en viktig artikkel om utviklingen av norsk kirke- og religionspolitikk («Kampen om pengene,» Vårt Land 16. mai). Utgangspunktet er den kommende Lov om tros- og livssynssamfunn. Saken ble fulgt opp av Ingrid Rosendorf Joys i VL 22. mai.

For regjeringen er det viktig å sikre Den norske kirkes fremtid ikke minst finansielt. Under de rådende økonomiske vilkår betyr det at de frie livssynssamfunn får mindre enn før i forhold til Den norske kirke. Dette innebærer et brudd med det grunnleggende prinsipp at livssyn skal behandles likt av det offentlige, mener Høstmælingen, og han viser til FNs kommisjon for menneskerettigheter som er kritisk til en slik utvikling.

Det er ut fra de konstitusjonelle vilkårene for religion, livssyn og kirkeliv at forholdet mellom Den norske kirke og de frie livssynssamfunn må vurderes. Det er imidlertid aspekter ved de nylig vedtatt grunnlovsparagrafer om stats- og kirkeordning som lett overses. I Grunnlovens paragraf 2 gjøres det klart at verdigrunnlaget for stat og samfunn skal være kristent og humanistisk, og at demokrati, rettsstat og menneskerettigheter skal være konstitusjonelt sikret.

Skulle føres videre. 

Om verdigrunnlaget brukes en interessant formulering: Det er en «arv», som skal «forbli» og slik føres videre. Arven det dreier seg om, er «Statens offentlige Religion», som er «evangelisk-luthersk» slik det ble uttrykt i Grunnloven av 1814. Også i 1814 så man på den evangelisk-lutherske statsreligionen som gitt, og at den skulle føres videre. Idag er «Statens offentlige Religion» fjernet fra grunnloven. Men det nedarvede verdigrunnlag er ikke oppgitt, men skal «forbli»? Hvordan det skal kunne skje, er klart ut fra Grunnlovens paragraf 16.

Den slår fast at: «Alle innbyggere i riket har fri religionsutøvelse.» Men samtidig er det slik at «Den norske kirke, en evangelisk-luthersk kirke, forblir Norges folkekirke og understøttes som så- dan av staten». Både frihetsprinsippet og likhetsprinsipp skal gjelde på religionens område. Også det sistnevnte blir konstitusjonelt forankret: «Alle tros- og livssynssamfunn skal understøttes på lik linje.» Den gamle statsreligionens kirkelige struktur er nå blitt omformet til en luthersk konfesjonell folkekirke. Staten vil opprettholde en folkekirke for Norge. Og det betyr at denne kirken er nasjonal og territoriell. Og gir folket et grunnlag for en religiøs enhet, men ikke påført ved tvang som i tidligere tider.

Den nye grunnloven innfører et klart skille mellom Den norske kirke og de frie livssynssamfunn. De sistnevnte har sin offentlige legitimitet ved Grunnlovens alminnelige frihetsprinsipp. Ingen av dem trengte å bli nevnt i konstitusjonen. Den norske kirke er derimot anført i Grunnloven, fordi den som sådan har et statsformål. Men det demokratiske likhetsprinsippet må her vike. Den religion som ifølge konstitusjonen skal bære stats- og dermed samfunnsenheten, har fått en privilegert stilling i forhold til andre livssyn. At det vil kunne få betydning også økonomisk, skulle være innlysende.

Om man ønsker og argumenterer for en prinsipiell endring av Grunnloven på dette felt, er det ett tema man ikke bør overses: Den moderne stat har behov for en (verdi)enhet for å kunne fungere. Føydalsamfunnets «løse» enhet under en «svak» kongemakt, ble avløst av en moderne suveren stat (monark) med maktmonopol som opprettholdt en ideologisk (konfesjonell) enhet blant «undersåttene». Ingen moderne stat kan baseres ene og alene på borgernes rett til frihet. Også i den moderne demokratiske staten (i Norge fra 1814) måtte det sikres enhet mellom borgerne. Det var statsreligionens funksjon. Demokratiet gav borgerne frihet til politisk påvirkning av statsstyret, og det gav rom «endog» for religionsfrihet (Menneskerettighetene av 1789).

Den rette utvikling. 

Gjennom snart 200 år har det foregått frigjøring fra den enhet som den konfesjonelle staten sikret og vedlikeholdt. Denne emansipasjonshistorien anses å representere den rette utvikling av Norge. De siste ledd i denne emansipasjonshistorien er innføringen av KRLE-faget i skolen på 1990-tallet som definitivt løste skolens tilknytning til og forpliktelse på den lutherske statsreligion og kirke. I de nye grunnlovsparagrafer fra 2012 fikk denne utviklingen sitt konstitusjonelle uttrykk. Men den nye grunnloven aktualiserte også enhetsutfordringen, ettersom lovgiverne løftet frem vår nasjonale kristne tradisjon og lot den inngå i fremtidsvisjonen for vårt land.

Skal det norske samfunn gå videre etter emansipasjonslinjen, må Grunnlovens paragraf 2 og 16 endres. Det kristne verdigrunnlag og særstillingen for Den norske kirke faller da bort. Bare demokrati, rettsstat og menneskerettigheter vil da være igjen. En utvikling som man ikke kan overse – ikke minst på bakgrunn av innvandringen – er en løsere enhet i samfunnet, som minner om mønsteret i føydalsamfunnet, med selvstendige parallellsamfunn styrt etter ulike ideologiske/ religiøse prinsipper.

Trykket i Vårt land 28. mai 2018