Kirke og klima

Jeg er enig med Torger Gillebo som i Vårt Land 23. mai framholder miljø- og klimakrisen som vår tids største utfordring. Med det som bakgrunn stiller han meg flere spørsmål. Jeg vil svare på hvert av dem i rammen av et overordnet spørsmål: Hva er god kirke- og klimaforskning?

Mitt utgangspunkt er da at kirker, kristne og kristen tro forholder seg til klimakrisen på ulike måter, og at forholdet mellom kirke/tro og klimaspørsmål og miljøengasjement er komplekst og i bevegelse.

Gillebo spør spesifikt om det er gjort forskningsarbeider «i lokalmenighetene for å medvirke i utviklingen av Grønn kirke-konseptet». Ikke som jeg kjenner til. Det er forsket på kirke og klima på mange vis, men akkurat denne måten, med denne vinklingen, kjenner jeg ikke til.

La meg legge til: Jeg er enig i anliggendet: Grønn kirke i lokalmenighetene er et studium verdt. For hvordan realiserer (eller ikke) lokalmenighetene sitt diakonale ansvar for skaperverket? Hvilke teologiske tankebaner eller ideologiske innsteg gjør seg gjeldende, og hvordan (om i det hele tatt) kommer fagre ord og vakre visjoner til uttrykk i handling og praksis? Hva er god, grønn lokaldiakoni? Gillebo peker med andre ord på et aktuelt og relevant forskningsprosjekt. God kirke- og klimaforskning bør inkludere et lokalt perspektiv, og med fordel også et anvendt og konstruktivt sikte.

Men kirke- og klimaforskning er gjort på mange og relevante måter også for det Gillebo etterspør. Fagfolk i Norge og verden kombinerer forskning på kirke og klima på ulikt vis. Det er skrevet om økoteologi, religiøsitet og miljøvern, og miljøetikk. Deler av dette er teologiske arbeider med vekt på å utvikle nye fortolkninger og forståelser av natur og menneske; himmel og jord; kristen tro, klima og miljøvern. Andre deler står i nær kontakt med kirkelig praksis: drøfting av kirkelige uttalelser, kristen etikk og politisk deltakelse. For min egen del har jeg sett på samfunnsteologi, olje og demokrati i klimakrisens tidsalder, mens kolleger på MF har arbeidet med natursyn, forvalteransvar og petroleumskultur.

Dette bringer meg til Gillebos andre spørsmål: Er det slik at «bruker- og praksisrettet forskning» faller utenfor rammen av «kravet om merittering» for vitenskapelig ansatte? Nei. Brukernær og praksisrelevant forskning får plass i meritterende tidsskrifter og hos anerkjente forlag. Ville det kunne gjelde også det forskningsprosjektet Gillebo skisserer? Ja. Og jeg tenker dette er en forutsetning for å få til god kirke- og klimaforskning: Forskningen kvalitetssikres gjennom slike publiseringsprosesser, og dermed blir den (i hvert fall potensielt) bedre og mer relevant for brukerne og praksisfeltet.

Videre spør Gillebo hva som menes med begrepet «vitenskapelig kunnskap» og om skillet mellom teori og erfaring. Mitt korte svar er at vitenskapelig kunnskap blir til gjennom faglig arbeid preget av vitenskapens normer: etterprøvbarhet, åpenhet, kritikk, respekt osv. Forholdet mellom teori og erfaring forstår jeg ikke som «distinkt» på den måten Gillebo viser til. Jeg vil heller understreke at våre teorier bygger på erfaringer, og at ulike teoretiske «briller» gjør oss i stand til å «se» ulike erfaringer.

God kirke- og klimaforskning trenger derfor ikke bare å leve opp til vitenskapelige idealer, men må inkludere både teoretiske perspektiver og innsikt i (lokale) erfaringer. Den består av både grunnforskning og anvendt forskning, stiller spørsmål ved individuell livsstil og kollektiv handling, og gir systemkritikk. Den belyser liv, lære og ny læring. Den vil forstå og forandre.

Gillebo har en drøm: at fagfolk går sammen med kirkens lokalnivå om et utviklingsprosjekt innen temaområdet Grønn kirke. «Er det tenkbart at en slik drøm kan bli til virkelighet?» Ja, det er det. Ved MF er vi flere som ser ansvar for skaperverket og miljøengasjement som en integrert del av kirkens tro og menighetenes virke, som utfordring til praktisk diakoni og del av kirkens trosopplæring. Det er mitt utgangspunkt for god kirke- og klimaforskning.