Kartene i Gammelskola på Leines

Da jeg som syvåring i 1950 begynte på folkeskolen, foregikk undervisningen de tre første skoleårene i Gammelskola, femti meter fra Leiranger soknekirke, på et nes på østsiden av Vestfjorden. Skolen hadde bare ett klasserom, ikke innlagt vann, med utedo, oljelamper og kullfyring. Her hadde også mine foreldre og tre av mine besteforeldre fått sin grunnskoleundervisning.

To kart. 

Det jeg husker best fra Gammelskola på Leines er drikkevannsbøtta i vindfanget og de to kartene på veggen ved siden av en svart, kvadratisk tavle bak kateteret, det ene et Norges-kart, det andre et kart over Israel. Året var 1950, tre år etter at staten Israel ble opprettet av FN og to år etter at de omkringliggende arabiske landene gikk til krig for å få den nye statsdannelsen fjernet fra kartet. Da flyktet flere hundre tusen palestinere fra Israel til sine etniske naboer i landene rundt i påventa av at jødene skulle bli drevet ut av Judea og Samaria slik at palestinerne kunne flytte tilbake og overta hele landet. Slik gikk det ikke, og 70-årsdagen for «katastrofen» for palestinerne er nå behørig feiret.

I Vårt Land 18. mai trekker Arne Willy Dahl paralleller mellom de finske flyktningene fra Karelen på slutten av siste verdenskrig og den palestinske landflyktighet i 1948. Utgangen på de to flyktningekatastrofene er imidlertid vesens forskjellige. Min svigermor og hennes foreldre var flyktninger fra Karelen. De flyktet til Helsingfors og kom senere til Oslo. De hadde selvfølgelig ingen problemer med å bli fullverdige statsborgere uansett hvor i Norden de valgte å slå seg ned. Slik gikk det i liten grad med de palestinske flyktningene som også dro til sine naboland. Mange av dem bor fortsatt i flyktningeleirer.

Felles virkelighetsbeskrivelse. 

Kartene bak kateteret i Gammelskola på Leines var neppe en demonstrasjon til støtte for den nyopprettede staten Israel. De var en del av undervisningen i Bibel-historie som illustrerte jødenes vandring til det lovede land og evangelienes beskrivelse av hendelser i Jesu liv. For oss som barn var disse historiene et levende faktum og uten snev av antisemittisme. Vi kjente ikke begrepet engang. For oss var – og er – Israel jødenes hjemland. Jeg tror dette er en felles virkelighetsbeskrivelse for de generasjonene som fikk gjenfortalt historiene fra Bibelen i grunnskolen og søndagsskolen.

Til disse historiene hører også profetenes refs av det jødiske folk for deres ulydighet i flere sammenhenger. Objektiv og saklig kritikk av uheldige politiske avgjørelser er fortsatt legitimt, også med hensyn til Israel, men den ensidige fordømmelse, boikott og til dels demonisering av den israelske befolkning som vi ser fra ytterfløyene i kristne organisasjoner – også innenfor Den norske kirken – og på den politiske venstresiden i Norge, er dypt tragisk og forstemmende.

Trykket i Vårt land 23. mai 2018