25 år siden vigslingen av den første kvinnebiskopen

Utnevnelsen og vigslingen av Rosemarie Köhn til biskop i Hamar bispedømme for 25 år siden er blitt stående som et vendepunkt i norsk kirkehistorie. Hun var den første kvinnelige biskop i Norge - og i Norden. Bispekollegiet i Den norske kirke fikk for første gang en kvinne i sin midte.

I et historisk perspektiv skal vi ta for oss noen milesteiner på den lange veien som til slutt førte til at vi fikk den første kvinne som biskop i Den norske kirke. Det er naturlig å gå tilbake til 1938 og den såkalte "Lex Mowinckel" som gav kvinner under samme betingelser som menn tilgang til statens embeter. Loven inneholdt imidlertid en reservasjon når det gjaldt de kirkelige embetene: Kvinner burde ikke tilsettes som prester i menigheter som av prinsipielle grunner uttalte seg mot. Dette var resultat av et kompromiss framsatt av lederen for Venstre, Johan Ludwig Mowinckel. Kvinner kunne nå for første gang søke på presteembeter i Den norske kirke.
 
Neste milestein var da et stort flertall på Stortinget i 1956 vedtok å oppheve reservasjonsretten mot kvinners prestetjeneste. To av biskopene støttet opphevelse: Kristian Schjelderup i Hamar og Alf Wiig i Hålogaland. Med opphevelsen av menighetenes reservasjonsrett var den siste lovformuleringen som kunne brukes mot kvinners prestetjeneste fjernet.
 
Fem år seinere inntraff det store vendepunktet. I mars 1961 ble Ingrid Bjerkås ordinert til prest i Vang kirke ved Hamar av biskop Schjelderup. Det skjedde under stor kirkelig motstand og motarbeidelse. Men modig og uredd stod Bjerkås opp mot en mannsbastion. Hun var pioneren som banet veien for kvinners prestetjeneste.
 
I 1960-åra ble flere kvinner ordinert. En av dem var Rosemarie Köhn. Hun ble cand.theol. ved Universitetet i Oslo i 1966 og ordinert til prestetjeneste av biskop Per Lønning i Borg i 1969. Hun var den sjette kvinnelige presten i Den norske kirke. For øvrig var Lønning den første biskopen utdannet ved Menighetsfakultetet som ordinerte kvinner. Flere kvinneprester kom til. Det betydde ganske mye at et flertall i MFs lærermøte i 1973 var for kvinners prestetjeneste og at MFs praktikum ble åpnet for kvinner i 1976. I 1988 ble første kvinne utnevnt til prost.

Men hva med kvinnelig biskop? I en luthersk kirke er det ingen kvalitativ forskjell mellom en prest og en biskop. Når kirken først hadde tillatt kvinner som prester, hadde man i realiteten åpnet for at også kvinner kunne bli biskoper. Men det skulle gå 32 år. Rosemarie Köhn ble tidlig nevnt som bispekandidat. Hun fikk stemmer ved flere bispevalg, flest ved valget til Nidaros i 1990, da hun oppnådde 42 stemmer. Aldri før hadde en kvinne stått så sterkt ved et bispevalg. Hun var blitt foreslått som bispekandidat fem ganger, men ikke nominert.
 
En ny milestein ble passert: Kirkemøtet i Bergen i 1990 vedtok etter en lang og hard debatt – og med et knapt flertall - at kirken måtte få sin første kvinnelige biskop. Kirkemøtet oppfordret også kvinner til å søke sokneprest- og prostestillinger. Saksordfører var Berge Furre. Endelig gikk kirkens egne organer med. Da det skulle nomineres kandidater til Hamar bispestol høsten 1992, kunne bispedømmerådet også støtte seg på Kirkemøtets vedtak. To kvinner ble nominert: Rosemarie Köhn, som siden 1989 hadde vært rektor ved Det praktisk teologiske seminar, og Irene Wenaas Holte, generalsekretær i Norges KFUK-KFUM.
 
Köhn hadde ledererfaring og tung teologisk kompetanse. Men hennes bispekandidatur vakte motstand fra den konservative siden i kirken. Det var ikke lenger så enkelt å bruke mot henne at hun var kvinne – kirken hadde jo for lengst godtatt kvinnelige prester –, men hun ble blant annet anklaget for uklare holdninger til etiske spørsmål som abort, samboerforhold og homofili. Dessuten ble det brukt mot henne at hun hadde liten presteerfaring.
 
Köhn stod i stormen. Hun fikk ved avstemningen sterk støtte hos prester og menighetsråd i Hamar bispedømme og hos alle professorene ved Det teologiske fakultet, og kom på tredjeplass i bispeavstemningen. Hun hadde fått et kirkelig votum. Nå hadde regjeringen sjansen. Og regjeringen med kirkestatsråd Gudmund Hernes i spissen mente at tiden var moden. 4. februar 1993 ble utnevnelsen kunngjort – til glede og jubel hos de mange.
 
Rosemarie Köhn lovet mer stormvær. Hun ville være en urokråke i bispekollegiet, sa hun i intervjuer etter utnevnelsen. Men først skulle hun høytidelig vigsles til sin bispegjerning.  Vigslingsdagen Kristi himmelfartsdag 20. mai kom med strålende sol og varme. Rose fikk en storslått mottakelse. De mange som var møtt fram, strålte om kapp med solen.
 
Som Ingrid Bjerkås er Rosemarie Köhn en pioner i vår kirke. Det var sikkert ikke lett å være alene kvinne i bispekollegiet – Rose var det i nesten 10 år. Bare en av kollegene hadde ønsket henne som biskop (på førsteplass), og flere av dem hadde uttalt seg negativt om hennes kandidatur. Rose hadde mot til å gå foran. Og hun evnet å føre folkekirken videre – ja, hun ble som biskop et viktig symbol for mange på den åpne og inkluderende folkekirken – i Hamar bispedømme og andre steder. Rose har satt spor.
 
Veien fram til den første kvinnelige biskop i Den norske kirke var lang. Vendepunktet kom for 25 år siden. En lang kamp ble kronet med seier. Til Rose og dere alle: Gratulerer med dagen!