Teologi som teller

Teologisk arbeid på universiteter og høgskoler påvirkes av rammebetingelsene for akademia. Åste Dokka (Vårt Land, 8. mai) har utvilsomt rett når hun peker på tellekantene som en del av rammen for arbeidet ved slike institusjoner. Implikasjonene av å måtte rapportere på publisering og å bli premiert for denne typen faglig arbeid, er likevel flere enn dem hun løfter fram. Publiseringspresset i akademia er stort, men det er et gode at fagfolk publiserer. Det er også et gode at det som gjøres av forskning, undervisning og formidling blir synliggjort, og tellekantsystemet er ett virkemiddel i så måte.

Dokka har også utvilsomt rett når hun hevder at det fagteologiske arbeidet har endret seg. Men jeg tror hun tar feil når hun skriver at teologien er blitt kirkefjern og livsfjern. Godt faglig arbeid gjøres best i skjæringspunktet mellom akademia, kirke og samfunn. Og det er mer enn en visjon. Det skjer.

Faglig teologiske arbeidet ved universiteter og høgskoler skjer naturligvis på akademias premisser og de betingelser som gjelder der. Da handler det om mye mer enn tellekanter. Det dreier seg om tolkning av tekster, argumentasjon og refleksjon. Det handler om frihet, åpenhet og sannhetssøken. Det handler om kvalitet, relevans og samfunnsansvar.

Teologifaget står også i nær kontakt med kirka. Ved MF utfolder fagfolk dette på ulike måter. Noen vil si at teologien skal tjene kirka, andre vektlegger teologi som kritisk stemme overfor kirka. Noen vil beskrive og drøfte aktuell kirketeologi, andre er opptatt av teologiens normative side: hva er god teologi, og for hvem? Noen gjør alt dette. Og MF bedriver som kjent forskningsbasert undervisning. Vi gir fremtidige kirkelig ansatte teologisk kompetanse. Teologi er til for å brukes.

Slik har det vært lenge ved MF, men teologifaget har også endret seg. På mange måter i stikk motsatt retning av det Dokka beskriver. Flere er i dag opptatt av aktuelle og empiriske studier. Det innebærer færre rent historiske eller rent teoretiske studier, og flere som fokuserer på det som faktisk skjer og finnes i dag. Flere forskere spør: Hva skjer i kirka? Hva tenker og erfarer kirkelig ansatte og helt alminnelige kirkegjengere? Hvordan skjer læring i kirkelige sammenhenger, og hvordan samarbeider ansatte og frivillige? Teologer har tatt samfunnsfaglige metoder i bruk, og er ute i felt. De er på gater og torg, på kirkebakken og inne i kirkerommet. De observerer prester og diakoner, og fotfølger kateketer langt inn i trosopplæringens mange punktuelle og kontinuerlige tiltak. Andre er opptatt av forkynnelsen, dåpen og Den hellige ånd. Teologien er kirkenær, ikke kirkefjern.

Det skjer mye i samspillet mellom disse to polene: akademia og kirke. Men godt teologisk arbeid krever et større vidsyn og et enda bredere engasjement. Dokka postulerer at «den offentlige samtalen er blitt støvsugd for teologi» og det teologiske hegemoniet «for tørt, for revisoraktig, for livsfjernt». Det er ikke mitt inntrykk.

Fagteologer arbeider med religionspsykologi, religionspolitikk og politisk teologi. Ved MF blir livshistorie og trosfortellinger gjenstand for analyse, drøfting og refleksjon – kritisk, konstruktivt og, ja, oppbyggelig. Erfaringen av fattigdom, undertrykking og nød er for noen et utgangspunkt for det fagteologiske arbeidet, for andre et praktisk-teologisk imperativ og diakoniens fremste utfordring. Aktuelle samfunnsutfordringer som migrasjon og klima drøftes som sentrale tema for kristen etikk og samfunnsteologi. Teologien er tett på livet.

Videre har vi ved MF i flere år systematisk arbeidet for å styrke det tverrfaglige samspillet mellom ulike fag og disipliner. Teologer, religionsvitere og samfunnsvitere arbeider sammen om forskning og undervisning. Studentene blir kurset i samtidsreligion, religion og politikk, demokrati og menneskerettigheter. MF framstår i dag som en vitenskapelig høyskole for teologi, religion og samfunn.

Men det hjelper lite med all denne akademiske innsatsen, hvis forskerne kun skriver for hverandre. Eller om det de skriver er for tungt og tørt eller komplisert og spesialisert på samme tid. Svaret er ikke å skamme seg over god og omfangsrik forskningsproduksjon. Forskning – systematiske studier, grundige analyser og kritisk drøfting – er et gode i seg selv og en verdifull ressurs for kirke og samfunn. Men skal vi styrke koblingen mellom forskning og undervisning? Utvilsomt. Skal vi formidle mer og bedre? Ja, det også.

Dokkas etterlysning etter teologiske stemmer i den offentlige samtalen, er et godt poeng. Det er mindre viktig om alt var bedre før, eller om det snarere faktisk er slik at teologer deltar mer i den offentlige samtalen i dag enn for noen tiår siden. Etterlysningen etter flere stemmer som er tydelig teologiske, som formulerer kristne perspektiver på aktuelle samfunnsspørsmål eller formidler tung teologi på klokt og tilgjengelig vis, er likevel aktuell og relevant. Min hyllest går til dem som gjør det!

Men forskningsformidling er krevende. Noen fagteologer kvier seg. Andre kunne kanskje roet seg. Det er få økonomiske insentiver for dette, men likevel andre gevinster: gleden ved å diskutere og opplyse. Samtidig er deltakelse i debatten er komplisert. Det er mange og vanskelige spørsmål, og forskere flest vet å respektere kompleksitet.

Formidling og deltakelse i den offentlige samtalen er likevel en del av forskningens forpliktelse. Det er en fryd å fortelle. Folket fortjener det. Og forskningen tjener på det. Det er i dette skjæringspunktet mellom akademia, kirke og samfunn at teologi blir til. Teologi som teller.

Trykket i Vårt land 15. mai 2018