Teologi – ikke bare tellekanter!

Åste Dokka  (VL 8.05) har rett i at systemet med støtte til universitetene basert på faglig publisering (tellekantene) har forandret det akademiske livet. At teologene legger  mer vekt på akademisk publisering er ikke et tilfeldig valg, det er et direkte resultat av endrede rammevilkår for høyere utdanning og forskning. Fra grunnleggingen av Universitetet på 1800 tallet og etter hvert med etableringen nye høyskoler og universitet var målet at de skulle tjene samfunnsutviklingen i Norge. De siste årtiene er denne målsettingen forskjøvet til fordel for konkurranse om å være i toppen av internasjonal forskning. Også teologi er et internasjonalt fag, og norske teologiske miljøer deltar aktivt.  Finansiering basert på resultater, mer internasjonal konkurranse om finansiering og voldsom konkurranse om stillinger har skapt  et svært stressende  arbeidsmiljø for yngre akademikere.

Samtidig synes jeg de teologiske miljøene arbeider aktivt for ikke bare drive forskning innenfor det akademiske univers, men også undervisning og forskning rettet mot kirka, og i forhold til samfunnet. Innenfor det feltet jeg kjenner best, bibelfag ved Teologisk Fakultet,  har både yngre og eldre forskere, også i samarbeid med studenter, gitt ut bøker som formidler arbeidet med bibeltolkning. Eksempler er titler som Bibelen i populærkulturen, Lukas - Undring og utfordring, og Historien om Det nye testamentet. Dette er bøker som er blitt til utenfor tellekant-systemet. For til tross for at formidling skal være en av de prioriterte oppgavene til universitetet, gis det ikke noen belønning for det.

Når Dokka synes at teologene er blitt borte fra den offentlige debatten, er dette i hvert fall ikke bare teologenes skyld. Dette bunner også i strukturendringer. Den debatten som skjer i regi av media og institusjoner har nå et mye bredere tilfang av personer som blir invitert til å delta. Det er religionsforskere, filosofer, antropologer, og det er mange flere livssyn og religioner som skal dekkes. Dermed blir det færre kristne deltakere. En måte teologiske miljøer kan nå ut på, er å legge arrangementer til felles scener, f.eks. Litteraturhus, eller å etablere egne serier med diskusjoner og boklanseringer, slik Teologisk Fakultet har gjort.

Tiden for kirkelig og kristent monopol i det norske samfunnet er over, og det slår ut også i utdannelsen på Det teologiske fakultet. Den teologiske utdannelsen av prester utgjør kontinuiteten gjennom mer enn 200 år. Men dessuten er det andre studieprogrammer der bl.a. både kristne og muslimske studenter deltar. Med støtte fra Kulturdepartementet blir det nå utviklet et program i muslimsk teologi som bygger på universitetets krav til kritisk refleksjon. Dermed blir det et studiemiljø der studenter fra ulike bakgrunner blir kjente, studerer sammen og bygger tillit. I et samfunn som blir stadig mer mangfoldig  er det viktig at kommende prester og religiøse ledere har erfaring med samarbeid og fellesskap over religiøse og kulturelle grenser.

Dette er trekk i utviklingen av teologiske studie- og forskningsmiljøer som jeg synes er livsnære og aktive i forhold til folks liv og tro. At Teologisk Fakultet samtidig som tidenes beste forskningsresultat også fikk den største student-søkningen på mange år, kan tyde på at det også skjer noe riktig og viktig der!

Halvor Moxnes,

Professor em.  Teologisk Fakultet, UiO.