Rett før påske ble jeg intervjuet i Vårt Land om hvordan kristningen av Norge er omtalt i norske lærebøker. I denne kronikken vil jeg gå litt mer i dybden og spørre hvorfor. Hvorfor har kristningen gått fra å være et selvsagt høydepunkt i historien til å bli en fotnote? Hvem har skylda? Og er det noe vi kan gjøre?
Kristningen av Norge
For hva kan vel være viktigere å fortelle om enn en omveltning som ga oss:
● Et skriftspråk og et statsapparat
● Tilhørighet til det europeiske fellesskapet og en slutt på vikingtoktene
● En begynnende nasjonal identitet på bekostning av en splittende ætte- og stammetilhørighet
● Minimumsrettigheter for slaver og leilendinger
● Straffelover uten rom for blodhevn og ættefeider
● Begynnelsen på slutten for barneutsetting
● Begynnelsen på slutten for slaveriet
● Et sosialt sikkerhetsnett for de fattige
● Ny kultur og nye idealer hvor heltene ikke lenger den sterke og våpenføre, men den gode, den som gir sitt liv for andre – som St. Halvard.
Kampen om historien
18- og 1900-tallet var preget av politiske og ideologiske brytninger som handlet om hvem vi var og hvor vi var på vei. Her er noen av de faktorene som kom til å prege historien om historien:
● I jakten på vår nasjonale identitet sjel fant nasjonalromantikere, grundtvigianere og selvstendighetsforkjempere sammen i en idyllisering av det norrøne og førkristne – ofte på bekostning av kristendommen, som ble sett på som noe veikt og importert.
● Marxistiske historikere fikk makt over historiefaget. I en marxistisk/materialistisk historieoppfatning vil det være de økonomiske forholdene og kampen mellom klassene som er drivende i den historiske utviklingen. Ideologi, tro og kultur blir produkter av dette og redskaper i klassekampen. Og Kirken blir gjerne plassert på undertrykkernes side.
● Og - som Kaj Skagen påpeker i sin siste bok - eksisterte det etter krigen en bevisst ateistisk og kristendomsfiendtlige agenda. Den kristne lærerutdanningen ble nasjonalisert og skolen gjennomsekularisert.
Koht, Bull og Bull
To av de toneangivende historikerne på tidlig 1900-tall var Halvdan Koht og Edvard Bull d.e. Begge var arbeiderpartipolitikere og begge preget av en marxistisk historieforståelse.
Bull, som var minister i Hornsruds kortlivede regjering, uttalte i valgkampheftet «kommunisme og kristendom» fra 1923 at arbeiderpartiet skulle ha en
«pågående og hensynsløs kirkepolitikk»
og
«sloss uforsonlig mot den bestående offisielle lutherdom som med andre fordummende sekter»
. Videre sier han at
«Kirkens egentlige maktposisjon i vårt samfund ligger i skolen… Er det så at Kirken er vår fiende, blir det først og fremst i vår skolepolitik, vi må kjæmpe mot den».
Bulls doktoravhandling, «Folk og Kirke i Middelalderen», er et usedvanlig tynt og polemisk skrift som først og fremst forsøker å fortelle hvor lite kristningen har betydd for Norge. Og på mange måter er det nettopp Bulls historiesyn som blir viderefortalt – historien om det trivielle, det betydningsløse, det undertrykkende.
Det ble likevel sønnen, Edvard Bull d.y., som mer enn noen fikk prege historien om historien. Gjennom standardverket «Nordmenn før oss», som kom i opplag fra 1948 til langt ut på 80-tallet, skrev han seg inn i våre hoder og sinn. I Bulls verden er kristningen av Norge viet én og en halv sides omtale, omtrent like mye plass som er gitt til Svalbard og okkupasjonen av Øst-Grønland i 1930-årene. Det meste av det Bull skriver om kristen tro har en kritisk og negativ tone – så kritisk at man får inntrykk av at kristningen mest var til bry og byrde.
Revisjonismen fortsetter til denne dag
Bull er ute av skolen. Men for kort tid siden ble jeg kjent med Gaia, Gyldendals lærebokserie for ungdomsskolen, og oppdager den samme lemfeldigheten i omtalen av kristningen. Bak boka står ikke historikere, men et forfatterknippe bestående av en journalist, en biolog og en realfagsprofessor. Som altså har fått i oppgave å definere hva våre barn skal tenke om historien og en av de viktigste begivenhetene i Norges historie. Og som sikkert bare gjenforteller hva de selv har lært og lest.
«Kristendomen endra dagleglivet til folk» blir våre 11-åringer fortalt. Men hvordan? «Alle måtte gå til gudsteneste. Det var strengt forbode å arbeide på søndagar og andre helgedagar. Barn skulle døypast så snart som råd». Ingen videre kontekst blir gitt.
Så helgedagsbestemmelsene i kristenretten handler om gudstjenestetvang. Lett å kjenne seg igjen i for en 11-åring som er mot skolegudstjenester. At det også handler om lovbestemt fri og ferietid for alle, selv slaver, nevnes ikke. Heller ikke at dåpen innebar et påbud om at alle barn skulle vokse opp, og ikke settes ut til ville dyr. Bøter og tiende omtales i negative ordelag - ingenting sies om at 25% av Kirkens inntekter gikk rett til de fattige og nødlidende. Andre viktige ting – som gradvis avvikling av slaveriet – er ikke nevnt i det hele tatt.
Boka gjengir også anekdoten om kong Olav, som blir gjort obs på at han sitter og spikker på en søndag – og som velger å tenne på flisene mens de ligger i hånda hans. Ingen ytterligere forklaring blir gitt. En 11-åring vil se en sær historie om en fanatisk konge. Snorres opprinnelige lesere ville skjønt poenget, nemlig at heller ikke kongen sto over loven!
Slik har vi systematisk valgt å snakke ned vår historie og våre røtter. Her er det stoff nok for de som vil lage hovedfagsoppgaver om hvordan omtalen av en avgjørende del av vår historie ble en brikke i et politisk spill.
Nye læreplaner, nye lærebøker
I løpet av 2020 skal det lages nye læreplaner for skolen. Det er lov å forvente at våre skolemyndigheter klarer å fri seg fra forrige århundres ideologiske kamp og se på historien med friske øyne. Ikke bare når det gjelder kristningen, men også når det gjelder middelalderen, forholdet mellom tro og vitenskap og omtalen av folkevekkelsene på 1800-tallet – alle begivenheter som er preget av den samme ideologiske kampen.
Så skal nye lærebøker skrives. Det finnes ikke lenger noen sentral godkjenningsordning for lærebøker i skolen – kvaliteten er utelukkende forlagenes ansvar. Det er lov å håpe på at forlagene er dette anvaret bevisst. Sånn at våre barn og etterkommere skal kjenne sine røtter og være preget av kunnskap, ikke historiske myter og fordomsfullhet.
(Denne kronikken sto på trykk i Vårt Land den 18-4-2018, og gjengis her i sin helhet)
