Barnefattigdom er ikke barnepolitikk

Du skal lete lenge etter en politiker som ønsker større forskjeller og flere lavinntektsfamilier. Likevel skjer det. Nye tall fra SSB viser at antallet fattige barn har økt i år. Igjen. SSB velger å kalle dem lavinntektsfamilier, men de er altså fattige. Det er en oppadgående trend som har vart en stund.

Det store flertallet i Norge har det bedre­ nå enn før. Men noen har blitt stående igjen. Faktisk har mulighetene blitt dårligere for dem som sitter nederst ved bordet. Vi vet også at det aller meste ved oss og livene våre ikke avhenger av hvordan vi oppfører oss som voksne, men av hvor og med hvem vi vokser opp. Det er i barndommen fattigdom skapes. Og fattige foreldre får fattige barn.

Det er sterke krefter i samfunnet som forsterker forskjellene. Det skjer i barnehagen, på skolen, i nabolaget der vi bor, og gjennom utdanningsløpet. Stadig flere­ drivkrefter øker forskjellene mellom mennesker i landet vårt, samtidig som vi gjør stadig mindre for å fordele verdiene vi skaper. Vil vi at vi ikke skal ha fattige barn i Norge? Virkelig? Her er fire grep som i så fall alle er nødvendige.

1. Jobb og lønn til fattige foreldre. Fattige barn er fattige fordi foreldrene mangler inntekt eller jobb. Flere trenger ny utdanning og nye jobber når arbeidslivet endrer seg raskere.

Digitalisering og globalisering har skapt størst endringer for dem som hadde minst trygge jobber og lave lønninger fra før. Lønnsgapet i Norge øker og det blir stadig flere jobber med lav inntekt og dårlige vilkår. De som tjener minst i privat sektor har omtrent ikke hatt noe lønnsvekst på ti år, mens alle andre som jobber har fått mer. I mars meldte VG at Statoil bruker underleverandører som opererer med timepriser under 30 kroner. Samtidig er stadig færre dekket av tariffavtaler som sikrer anstendige lønninger og arbeidsvilkår. Regjeringen har foreslått å flagge ut Color Line slik at sjøfolk kan tjene enda mindre. Da blir det flere fattige barn.

2. Gratis barnehage. «Det er rart med Norge; dere gir gratis høyere utdanning, men tar betalt for barnehage, der all forskning viser at innsatsen betaler seg best», har OECD-direktør Andreas Schleicher uttalt. I Norge er barnehager, i motsetning til universitetsutdanning, ikke gratis. Egenbetalingen i norske barnehager er ikke så veldig høy, men dyr nok til å stenge noen ute. De som ikke går i barnehage er de som trenger det mest.

3. Mer tid til hvert barn i skolen. Skolen­ utjevner ikke forskjeller, tvert imot. En rapport fra Nova i 2012 viste at etter Kunnskapsløftet har antallet femmere og seksere blant avgangselever i ungdomsskolen økt. Det er det barn av høyt utdannede foreldre med høy inntekt som står for. Antallet som går ut med manglende karakter i noen fag har også økt. Mest for barn av foreldre med lav utdanning og inntekt. I beste mening har vi gjort endringer i skolen som de rike barna tjener mest på. Årsakene er sammensatte, men kan for eksempel handle om at kompleksiteten i og mengden av kompetansemål gjør det enda vanskeligere enn før å ­navigere seg gjennom skolen. Endringene er et svar på et samfunn som i økende grad er komplekst, men betyr også at utjevning i skolen­ bare blir vanskeligere.

4. Tidlig hjelp og lavterskeltilbud til familier. De første leveårene vokser hjernen vår i en rasende fart, og hjernens masse tredobles før vi fyller fem. Samspillet mellom barnet og menneskene i barnets omgivelser er med på å forme hjernen disse første årene. Det er altså ikke bare slik at vi blir født sånn, vi blir og vi formes i stor grad av de første voksne vi møter. Og hvilken mentale helse og tilstedeværelse de har.

Foreldre med lav inntekt er mer utsatt for dårlig fysisk og psykisk helse. ­Forskning viser at barn som har vokst opp i lavinntektsfamilier har dårligere kognitiv utvikling og større sjanse for selv å utvikle psykiske lidelser. Også her er årsakene sammensatte, men økonomiske­ problemer skaper stress i familien og gir mindre tid til utviklende aktiviteter. Vi vet at barn fra rike foreldre deltar på flere­ fritidsaktiviteter enn barn fra lavinntekts­familier. Barn fra lavinntektsfamilier rammes hardere av mobbing og dårlige sosiale skole­miljø. Alt dette gjør at nybakte foreldre trenger mer, ikke mindre tid på barsel. Vi trenger flere lavterskeltilbud for familierådgivning og kanskje til og med obligatoriske kurs for foreldre. Og flere fritidsaktiviteter for alle.

Redusert barnefattigdom er ikke barne­politikk. Fattige barn er barn av fattige voksne. Det betyr også at politikk mot barnefattigdom ikke er barnepolitikk. Det er fordelingspolitikk, som vi trenger stadig mer av. Vi trenger ikke lavere skatter.­ Vi trenger ikke flere løse jobber med lav inntekt. Vi trenger ikke flere private helse­forsikringer. Vi trenger enda mer fordeling og velferd.

Hvis vi da faktisk vil barnefattigdommen til livs.