Fra gudstro til selvtro

I forrige uke ble Kirkemøtet avholdt i Trondheim. Det fikk uvanlig mye oppmerksomhet i rikdsdekkende medier. «Debatten» i NRK brukte en hel sending torsdag kveld til å diskutere dette: Hvordan skal det gå med Den norske kirke?

Alt tyder på at kirken vår er et synkende skip, med statistikker som går i foruroligende fart nedover. Rett før Kirkemøtet gikk det sjokkbølger gjennom store deler av kirken da Oslo kirkelige fellesråd la fram en plan om å legge ned ni av byens seksti kirker. I 2016 gjennomførte Norsk Monitor en større undersøkelse i Norge om nordmenns religiøsitet. Her svarte 39 prosent at de ikke trodde på Gud, 37 prosent at de tror, og 23 prosent at de ikke visste.

En stor misforståelse. Tallenes tale kan synes å være klar. Det er all grunn til å finne gode strategier for å snu utviklinga. Ikke minst må økonomien sikres så kirkebygg og personalressurser kan fortsette å være folkekirke i hele landet for alle som trenger oss. Men først må vi rydde opp i en stor misforståelse, en misforståelse som gjør at statistikker og tall kanskje ikke sier hele sannheten likevel:

Mange av problemene vi står overfor, framstilles ofte som et resultat av sekularisering. Med sekularisering menes det da gjerne avkristning og a-religiøsitet. I dette ligger en påstand om at folk har valgt bort kirken til fordel for et ikke-åndelig livssyn. Hvis vi holder på denne forklaringa, risikerer vi å utvikle feil strategier. Det er nemlig gode grunner til å hevde at det norske folk ikke er så mye mindre religiøst enn tidligere. Men de er det på andre måter enn før.

Det er en misforståelse at sekularisering er det samme som å velge bort en religiøs dimensjon ved livet. Sekularisering er noe annet: Det er å velge seg andre autoriteter enn de tradisjonelle samfunnsautoritetene som kongen, kirken og de lærde. Og Gud. Det er å velge ikke å bli fortalt av autoritetene hva som er sant, riktig og rett. En vesentlig del av sekulariseringa innebærer at det er individet som er den høyeste autoritet. Det er det som kjennes riktig og troverdig for den enkelte, som blir sannhet.

Din indre guddom. Sekulariseringsprosessen starta allerede ved reformasjonen, skjøt fart i opplysningstida, og har fått større og større innflytelse. De siste hundre åra har den vært særlig merkbart på det religiøse livet i Vesten. Den østlige spiritualiteten har fått innpass de siste tiåra fordi den kan tilby noen teknikker som går hånd i hanke med sekulariseringa: Yoga, meditasjon og mindfulness. «Lytt til din indre stemme. Finn din indre guddom. Hva kjennes sant og riktig for deg?».

I Norge har tendensene vært merkbare lenge, og nå er de påtrengende for Den norske kirke. Folk er ikke så mye mer ugudelige enn før. Og 71 prosent er fremdeles medlemmer av Den norske kirke.  Men de vil velge sjøl hvor de skal finne sine religiøse impulser. Religionsforskerne Linda Woodhead og Paul Heelas kaller denne utviklinga «spirituality of self», selvspiritualitet. Det er en spiritualitet som henter sin autoritet i selvet, og bekrefter selvet. Selvspiritualitetens retorikk er rundt oss hele tida: «Du er unik. Alt er mulig for den som har tro på seg selv. Lytt til din indre stemme. Vær sjef i eget liv.»

Selvspiritualiteten finner vi langt inn i kirkens egne rekker. Å oppfordre ungdom til å realisere sitt unike potensiale, eller be Gud om å skape gode drømmer som den enkelte kan strekke seg mot, er eksempler som blir mer og mer vanlige.

På feil sted. Det norske folk er ikke gudløst. Men mange søker Gud på feil sted: i seg selv. Dermed blir de også overlatt til seg selv, og særlig når det røyner på. Kirken har noe ufattelig mye bedre å by på. Vi kan henvise til Gud der han er å finne: utenfor oss selv. Gud er å finne i bibelen, bønnen, sakramentene og forkynnelsen. Gud er å finne i kirkens liv, et mangearta liv som ikke handler om realisering av det individuelle selvet, men realisering av troen på den korsfesta og oppstandne Kristus.

Kanskje dette vil være det aller mest frigjørende budskapet for mange sekulære: Evangeliet om en større autoritet enn seg selv.