Forlater Venstre sin liberale arv?

Partileder Grande har ved flere anledninger stolt vist til arven fra Johan Castberg. I 1915 fikk Castberg, som ofte omtales som venstremann, flertall på Stortinget for nye barnelover. Alle barn fikk rett til sin far, uavhengig om barna var født i eller utenfor ekteskap. Menn som satte barn til verden måtte ta ansvar, gift med mor eller ikke, også om de var gift på en annen kant.

Fremsynte politikere bygde enkle prinsipper for foreldreskap som har preget barnepolitikken i 100 år: Kvinnen som føder barnet er barnets mor. Mannen som sammen med kvinnen startet svangerskapet blir far.

100 år etter Castberg står Venstre i front i en utvikling der arven fra Castberg erstattes av andre tanker.

Dagens debatt preges av at politikerne har oppdaget den enorme maktposisjonen staten får ved å samle inn og dele ut sædceller og eggceller som gir borgerne muligheter til å få barn. Politikerne får valget: Hvem skal få barn? Hvem skal ikke få?

Castbergs prinsipp om at mannen må ta ansvar for barnet utfordres. Det samme gjelder det etablerte prinsippet om at kvinnen som føder barnet er barnets mor.

En av den liberale statens viktigste oppgaver er å sikre friheten til mennesker som ikke kan ivareta egne interesser.

Voksnes høyst forståelige ønske om barn må derfor veies opp mot hensynet til barnas frihet og rettigheter.

Barnekonvensjonen av 1989 gir barna så langt det er mulig rett til «å kjenne sine foreldre og få omsorg fra dem». Men allerede i 1915, da Stortinget fattet sitt historiske vedtak, sa Johan Castberg fra Stortingets talerstol: «..det er samfundets plikt at hjælpe ethvert barn til at kjende sine foreldre.»

Venstre er i helgen samlet til landsmøte. I forslaget til uttalelse om bioteknologi er barnekonvensjonens anliggende omtalt slik:

«Venstre mener statens oppgave først og fremst bør være å legge til rette for at alle barn skal sikres gode vilkår for en god oppvekst, så lenge barnet uansett har anledning til å kjenne sitt biologiske opphav ved fylte 18 år.»

Castberg ville ta et oppgjør med «mandens legaliserte ansvarsløshet» og «hans lovbeskyttede anonymitet». Hvordan kan Venstre forsvare anonym sæddonasjon i hele barndommen, dvs. i barnets første 18 år?

Politikere fra flere partier gir inntrykk av at barnekonvensjonen er ivaretatt ved at barnet i voksen alder får oppgitt donorens navn og fødselsnummer. Slik sæddonasjon praktiseres i Norge, importeres sæd fra ulike land via danske sædbanker. Hvis barnet i voksen alder skal få kjenne sitt opphav, så forutsetter det at donor faktisk er å finne, hvis han er i live. Hun vil sannsynligvis også håpe på at han snakker litt engelsk.

Vil Venstre i tråd med sine liberale ideer sikre barnets frihet til å kjenne sine foreldre og sin slekt?

Over 90 % av par som i dag mottar assistert befruktning kan benytte egne kjønnsceller. Det er derfor mulig å hjelpe mange ufrivillig barnløse og samtidig ivareta barnets rett til å kjenne sine foreldre.

I et samfunn preget av liberale ideer skal staten ha avgrenset makt for å sikre mennesker frihet.

Johan Castberg la til grunn at familierelasjoner og foreldreskap eksisterte uavhengig av staten. Lovenes oppgave var å ansvarliggjøre foreldrene, også fedrene, overfor barnet.

Først i 1997 fikk barneloven en bestemmelse som fastslår det selvfølgelige: Kvinnen som føder er barnets mor.

Dagens barnelov bygger på prinsippet om at staten ikke oppretter familiene. Den fastsetter foreldreskapet på grunnlag av et eksisterende slektskap.

«Skal du gripe inn og forby at folk som er motiverte, dyktige og ressurssrsterke skal få barn, så skal du ha ganske gode argumenter for å gjøre det», sa venstreideologen Sveinung Rotevatn om ensliges rett til sæddonasjon på politisk kvarter i NRK P2 på onsdag.

Men hvem er det som griper inn?

Der Castberg la til grunn at morskapet er gitt, vil Venstre at staten skal ta en ny maktposisjon. Staten definerer hvem som er din mor. Ved eggdonasjon er det fødemor ikke genetisk mor som gjelder. Ved surrogati, som partiet også går inn for, er det ikke fødemor men den som har leid surrogatmor til å gjøre jobben.

Barnet har ingen valgfrihet. Det må innrette seg etter det som Venstre og staten bestemmer.

Venstre har tatt denne tenkningen et steg videre. Hvis du først avviser biologien som premiss for foreldreskapet, er det da noen grunn til at barn skal ha bare en eller to foredre? Hvorfor ikke tre eller fire?

Noen likekjønnede par velger å samarbeide med andre om å få barn. Barn kan ha en god oppvekst i mange slags familier og man trenger ikke være biologiske foreldre for å være gode foreldre. Det rettslige foreldreskapet er et annet spørsmål.

De fleste vil bare ved å ta et lite blikk på arveloven og dagens rettssaker om samværsrett, se at dette er et forslag langt bortenfor det sunne bondevett. Men i det en gang så liberale Venstre, så er det nå staten som har makten over slektskap og foreldreskap. Det kan fordeles, på barnets vegne, til ulike konstellasjoner som ønsker barn.

I et liberalt samfunn er det sivilsamfunnet, og ikke bare staten, som sikrer felleskap og velferd. Forpliktelsen og ansvaret mellom generasjonene er fundamentet.

Vi kan håpe at dette fundamentet er like sterkt når du den ene dagen signerer på at du slipper ansvaret for barn født ved dine egg, og den neste dagen lurer på hvem av dine fire pleietrengende foreldre du skal prioritere å hjelpe. Kanskje lever et par av dine åtte juridiske besteforeldre også. Det vil være en fordel å samarbeide godt både med halvsøsken og ¼- søsken for å få kabalen til å gå opp – for arveoppgjøret kan bli vanskelig.

Med Venstres program tar staten en større plass i ditt liv. Er det liberalt?

Det er en lang vei fra Johan Castberg og til Trine Skei Grande. Kanskje ser partiet at tiden er inne for en bredere ideologisk debatt, der frihetsbegrepet også i større grad inkluderer barn.