Samvittighet på avveier

DU HAR KANSKJE hørt det på et treningssenter nær deg, helt på slutten av spinningtimen sier instruktøren: ‧«Nå kan dere ta helga med god samvittighet. Det har dere fortjent nå.»

Knapt reagerer. Liknende formuleringer finnes i alle varianter i såkalte dameblader og på sosiale medier: «Nå tar jeg helga med god samvittighet!»

Formuleringen er så vanlig og tilforlatelig at vi knapt reagerer lenger. I stedet rasjonerer vi ut våre hjerter og likes intetanende om at vi på denne måten er med på å omdefinere samvittigheten.

For la oss stoppe opp. Hva er det egentlig instruktøren forteller oss? At vår samvittighet nå er «ren og god» fordi vi har deltatt på en treningsøkt og forbrent kalorier?

For slik lyder den moderne syndsforlatelsen. Absolusjon via sykkelsetet og spinning-instruktørens løfte om at vi har gjort oss «fortjent til å nyte helga». På den måten blir god eller dårlig samvittighet omskapt til et spørsmål om fysisk velvære, en følelse som kan oppnås ved å spille på lag med kroppens endorfinsluser.

Impulsen til å dele. Han som satt inne og så på TV hele dagen bør følgelig ha dårlig samvittighet, om vi følger logikken. Selv om han neppe poster et bilde av det på Facebook. For impulsen til å dele er ditto større blant de med «god samvittighet»: «Se, jeg er ren! Ingen skal kunne beskylde meg for ikke å ha utnyttet denne solrike søndagen!»

I seg selv er det selvsagt ikke noe galt i å ville dele gleden over en skitur med omverdenen. Det absurde oppstår idet jenta i treningstøy kobles til «god samvittighet». For like lite som et menneskehjerte formørkes av matinntak, blir et menneskehjerte rent av å kle seg i Swix-tøy.

Lot være å rette opp. Men aller mest problematisk er dette: Gitt at jeg drar på en spinningtime en fredag ettermiddag, og har dårlig samvittighet fordi jeg tidligere på dagen oppførte meg stygt mot en venn. La oss si at jeg var stressa, og sa noe jeg ikke burde sagt. Etterpå lot jeg være å rette opp feilen. I stedet tar jeg med meg treningsbagen og drar på trening.

Etter en times økt får jeg instruktørens absolusjon: «Gå ut og vær fornøyd med deg selv. Unn deg selv noe ekstra, det har du gjort deg fortjent til!». Utsagnet adresserer ikke mitt egentlige problem, tvert imot: Det undergraver samvittighetens potensial. Det jeg, - og ikke minst vennen min - trenger, er at noen sier: «Lytt til din dårlige samvittighet, gå til vennen din og si unnskyld.»

For hva gagner det min sårede venn at jeg har kroppen full av endorfiner?

Den reelle skyldfølelsen. Når samvittigheten skyves ut av den moralske og mellommenneskelige rommet, mister vi også evnen til å avhjelpe den reelle skyldfølelsen. Samvittigheten er en skjør og iblant forvirrende veileder. Den er påvirkelig, på godt og vondt. Noen har for mye av den; andre for lite. Samvittighet alene er ikke nok. Vi trenger også et fortolkende fellesskap som er med å gi den mening, der vi kan forhandle med den.

Den plagede samvittigheten søker med rette å bli avhjulpet. Derfor må vi si det høyt og tydelig: Du skal ikke ha dårlig samvittighet for at du spiser take away for fjerde dag på rad eller sitter inne en solrik søndag.

Men du skal ha dårlig samvittighet hvis du har gjort noe galt mot din neste.

En eldgammel løsning. Og for denne plagede samvittigheten finnes en eldgammel løsning som fungerer forbausende godt (for begge parter): Si unnskyld. Søk forsoning. Ikke løp fra din dårlige samvittighet på en tredemølle.

Og til sist: Ikke ta imot falsk absolusjon fra de som tjener penger på å knytte samvittigheten din til forbrenning av kalorier.

De legger stein til byrden. Og for det kan de godt ha dårlig samvittighet.