Et levende kirkedemokrati trenger alternativer

En videreutvikling av demokratiet i Den norske kirke forutsetter at det legges opp til at det skal stille flere lister til valg. At Åpen folkekirke stilte lister i 9 av 11 bispedømmer bidro i 2015 til en viktig vitalisering av debatten og tydeliggjorde motsetningene og valgmulighetene. Dette gjorde at det ble lettere for medlemmene å bestemme seg og finne ut hvem de ønsket å stemme på. Det stemmer ikke at Åpen folkekirke har bidratt til splittelse, slik noen hevder. Nei, vi har synliggjort uenigheter som har vært reelle i kirken i lange tider.

Kombinasjonen fra valget i 2015, hvor en liste (Åpen folkekirkes), hvor alle hadde gitt sin tilslutning til et felles valgprogram, og en annen (nominasjonskomiteeens) hvor det ikke forelå noe felles program, var problematisk. En slik kombinasjon må unngås i fremtiden. Fra alminnelige valg er velgerne vant til at de som står på en liste, har en felles forpliktelse på et valgprogram. Det kan dermed sjekkes i etterkant om de har holdt det de har lovet. På nominasjonskomiteens liste derimot, er det ingen annen fellesnevner enn at alle er kirkemedlemmer og at de er foreslått og har sagt ja til å stille til valg. Det offentlige ordskiftet ble komplisert ved at den ene listen inneholdt personer med ulike standpunkter til valgets hovedtema. Personer som sto på denne listen, men som var enige med Åpen folkekirke, kunne fremstå som motstandere av likekjønnet vigsel, fordi de sto på liste sammen med motstandere. Det asymmetriske forholdet mellom de to listene var derfor en utfordring, både for velgerne og for dem som stilte til valg.

Åpen folkekirke har ambisjon om å stille til valg i alle bispedømmer i 2019. Det betyr at det vil foreligge minst én liste i alle bispedømmer. Dersom det ved listefristen bare er fremmet én liste, bør det settes inn tiltak for å mobilisere en eller flere andre lister. Det bør derimot ikke være asymmetri mellom hvordan listene er satt sammen. Det betyr at det ikke bør utformes en bred nominasjonsliste. En mulighet som vil ivareta dette hensynet, vil være at det nedsettes en komité som får i oppdrag å forsøke å bringe fram en liste med en annen kirkepolitisk profil enn den ene som er innlevert. Et slikt initiativ kan, som kirkerådet nå har foreslått, komme fra bispedømmerådet.

Åpen folkekirke har grunnleggende tro på demokratiet og at personer og grupperinger som ikke er enige med oss, vil posisjonere seg slik at de også kan bli innvalgt i de styrende organer til Den norske kirke. Når det er sagt, er det viktig at Den norske kirke får til mekanismer som sikrer og oppmuntrer til at det skal være flere lister som stiller til valg. Et levende demokrati forutsetter flere alternativer å velge mellom. Det mener vi KRs forslag ivaretar på en god måte.

Noe som også taler mot ordningen med en bredt sammensatt liste fra nominasjonskomiteen som vi kjenner den, er at den kan utvikle seg til å bli en tydeligere motsats til Åpen folkekirkes liste. Om så skjer, vil det bli vanskelig å få noen som sympatiserer med Åpen folkekirke til å stille til valg på nominasjonskomiteens liste. I 2015 ble slike kandidater noen steder valgt inn på nominasjonskomiteenes lister, men mobiliseringen for motstandere av likekjønnet vigsel kandidater gjorde det vanskeligere for dem å få oppmerksomhet og bli valgt. Disse kandidatene var dessuten med på å sikre listestemmer og få innvalgt kandidater som kanskje sto for noe helt annet en det velgeren ønsket å stemme på. Om denne antakelsen skulle slå til i 2019, vil nominasjonskomiteens liste utvikle seg til å bli en mer homogen gruppe kandidater, stikk i strid med intensjonen med en bredt sammensatt liste. Da vil denne listen også fremstå som en mer direkte konkurrent til Åpen folkekirke. Dette er et perspektiv som bør tillegges vekt.

En annen utfordring med de to listene i 2015, var at nominasjonskomiteen mange steder ble fremstilt som menighetenes liste, eller den kirkelige lista. Det bidrar til å svekke legitimiteten til andre lister, noe som er svært negativt. For det er jo ikke slik at folkene på Åpen folkekirkes lister ikke er aktive i menighetene. Det vil derfor for framtida, uansett hva slags ordning en skulle falle ned på, være viktig å sikre at alle lister omtales og fremstilles som like kirkelige og like offisielle.

Det er velgernes mulighet til å gjøre gode og opplyste valg. Lister gjør det enklere for velgerne, og det må være et overordnet mål, og helt i tråd med demokratireformen.

Som sluttpunkt vil jeg gjenta: Lister kommer som et RESULTAT av uenigheten som har preget kirken i flere kirkepolitiske spørsmål i mange år. Åpen folkekirke har bidratt til å bringe debatten og de gruppedannelser som har eksistert i mange år ut i det åpne rom. Det mener vi kirken tjent med.

Gard Sandaker-Nielsen
leder av Åpen folkekirke