Kirkevalg: Til Nordhaug, fritt etter Øystein Sunde: Kjekt å ha!

Biskop Nordhaug hevder i et innlegg i Vårt Land 10. april, som også er lagt ut på Verdidebatt, at i den en ordning for kirkevalg som fremmes av Kirkerådets flertall, er «… menighetsrådet … fullstendig sjaltet ut».

Det trenger ikke å være slik. Man bør overveie en ordning der bispedømmerådet, samtidig som man kunngjør den såkalte intensjonsfristen (som er en frist for grupperinger til å meddele at de ønsker å stille liste), også kan oppfordre menighetsrådene til å fremme forslag på kandidater. Det må da fremgå at dersom det fremmes andre lister, vil disse kandidatene ikke bli foreslått på noen liste i regi av bispedømmerådet (gjennom en nominasjonskomite oppnevnt av rådet).

Slike kandidater kan likevel være ‘kjekt å ha’. Hvis det viser seg at det bare foreligger intensjon om å stille liste fra en enkelt gruppe, kan noen av de kandidatene menighetsrådene har fremmet, kanskje finne sammen, og stille en alternativ liste, innen den såkalte ‘endelige listefristen’. Hvis det etter denne endelige fristen bare foreligger en enkelt liste, og ordningen blir slik at da kan (ikke skal) bispedømmerådet ta initiativ for å frembringe en alternativ liste, kan man igjen vende seg til de kandidater som er foreslått fra menighetsrådene. Slike kandidater er altså kjekke å ha.

Bestemmelsen kunne lyde slik (det følgende er en justering av §6-2 (2) i mindretallets forslag): «Bispedømmerådet kan samtidig sende en oppfordring til menighetsrådene og ungdomsrådet i bispedømmet om innen [jeg ville tro 15.2.] i valgåret å fremme forslag om inntil fire leke kandidater til bispedømmerådet. Rådene kan foreslå kandidater fra hele bispedømmet.»

Man må se til at en liste basert på noen av de forslag som er fremmet fra menighetsrådene, ikke får en betegnelse som kan favorisere den, f eks ‘menighetsrådenes liste’ – i så fall burde den hete ‘restelista’, siden den bare ville inneholde en andel av dem som er nominert av menighetsrådene.

Noen vil kanskje oppfatte en slik ordning som en form for indirekte undergraving av ordningen med å stille parti- lister. Da må man lene seg tilbake, puste dypt, og si, med referanse til Martin Kolberg (jfr mitt innlegg på Verdidebatt 9. april): «Velgerne, velgerne, velgerne». Jeg gjentar at det viktigste ved et valg ikke er å vinne det, men å rigge det slik at flest mulig finner det naturlig å delta. En valgordning som er inspirert av Martin Kolberg og Øystein Sunde må da bli bra? Kanskje til og med biskop Nordhaug kan gå for dette?