Skal vi vokte oss for Høyrestaten?

Høyre har endret syn på familien. Landsmøtet har vedtatt at alle kvinner bør ha tilgang til assistert befruktning.

Det er forståelig at kvinner som nærmer seg slutten av fruktbar alder ønsker seg barn. Det er også mange menn som ønsker seg barn. 25 % av norske menn blir aldri fedre!

Da er det en forunderlig tanke at et liberalt parti ser det som statens oppgave å levere sædceller til alle kvinner som ønsker det.

I Politisk kvarter på NRK Radio opplevde vi på fredag å høre det langt mer reguleringsvennlige Senterpartiet spørre Høyre om dette virkelig er en statlig oppgave. Det bør være til ettertanke.

Er det gjenkjennelig Høyrepolitikk når det nå blir statens oppgave å befrukte alle kvinner som ønsker det? Det er kanskje litt urimelig å si alle kvinner, fordi det er en gruppe som faller utenfor. Noen kvinner får ikke den samme  muligheten. Det er de kvinnene som Høyrestaten mener ikke har de riktige egenskapene til å bli gode mødre, eller som ikke har det riktige nettverket.

Videre har Høyre bestemt at morskapet ikke lenger skal være entydig biologisk og uavhengig av staten. Morskapet skal deles opp i genetisk mor og fødemor, og staten skal på barnets vegne tilta seg makten til å bestemme hvem som er mor. Barnelovens bestemmelser om foreldreskap bygger på at morskap og foreldrerelasjoner eksisterer uavhengig av staten. Den oppretter ikke familier, men fastsetter foreldreskap basert på biologiske realiteter. Er flertallet i landsmøtet bekvemme med at Høyrestaten tar makten over morskapet?

Flere av vår tids politiske stridsspørsmål handler om spenningsfeltet mellom stat og individ, stat og familier. Det ser vi i helsepolitikken, livssynspolitikken, personvernspørsmål og ikke minst hva gjelder spørsmål om inkludering og kampen mot utenforskap. Det er naivt å tro at politikere som med den største selvfølge oppfatter det å opprette familierelasjoner som en statlig oppgave, vil være like tilbakeoldne overfor privatliv og familieliv når gode politiske intensjoner skal realiseres.

Jan Tore Sanner forsvarte i landsmøtet med stor tyngde barnets rett til å kjenne sitt opphav. Det handler om identitet, i følge Sanner. For å realisere det nye tilbudet til enslige, skal Norge importere enda flere sædceller fra donorer i ulike europeiske land. Sanner mener at barnet får oppfylt retten til å kjenne sitt opphav hvis det først i voksen alder får et navn og fødselsnummer, slik at det kan prøve å lete opp denne mannen i et eller annet land, hvis han fortsatt lever, hvis han er mulig å oppspore, og hvis han velger å besvare henvendelsen.

Flere av talerne på landsmøtet refererte til det liberale prinsippet som blant annet stammer fra Immanuel Kant: Alle mennesker har krav på så stor frihet som er forenlig med at tilsvarende frihet for alle andre.

Noen mente at dette var et argument for at voksne fritt skulle kunne velge å gi bort arveanlegg. Men barnets frihet falt ut av likningen. Alle skal få velge, unntatt barna.

Mange gode innlegg i lørdagens debatt viser at partiet består av mange reflekterte politikere. Det er også et mindretall i Høyre som ser at dette ikke henger sammen med Høyres ideologi. De forslag som eventuelt får flertall i Stortinget skal utredes videre av regjeringen.

Høyre får denne ballen tilbake igjen i flere runder. Samtidig skal Høyre neste år vedta sitt nye prinsipprogram. Det skal bli svært interessant å følge Høyres idelogidebatt i tiden som kommer. Hvor vil partiet plassere seg på den politiske skalaen? Hva er Høyrestatens rolle overfor individer og familier? Hva er statens rolle overfor de mest private og intime forhold i våre liv? Gir Høyre borgerne frihet – eller bør vi vokte oss for Høyrestatens stadig lengre armer inn i våre liv?