Konflikten i Vårt Land

Det er mer forståelig enn uforståelig at det endte med at Åshild Mathisen ble avsatt som redaktør i Vårt Land. Per Magne Tveiten sier ikke stort, bare at det handler om samarbeidsproblemer og uenighet om styringsprinsipper. Samarbeidsproblemer er en av de viktigste grunnen til at ledere må slutte. Når konflikten eskalerte til slike høyder som i Mentor Medier, er det vanlig at et styret til slutt skjærer igjennom. Konflikter som ikke blir løst, ødelegger organisasjoner.

Uten at Tveiten visste det, gikk Mathisen ut til ansatte og mediene og fortalte at Tveiten hadde sagt at han ikke hadde tillit til henne. Hun alene bestemte at konflikten skulle offentliggjøres. Styreleder Tveiten ble tatt på senga og fikk ikke forklare seg. Ingen konsernsjef eller styreleder godtar slikt. Mathisens omtale av Tveiten i mediene bidro til å låse situasjonen, og styret konkluderte med at det ikke var noen vei utenom oppsigelse.

For fire måneder siden sendte alle de syv andre lederne i konsernet et brev til konsernstyret der de sa at det ikke handler om en konflikt mellom Tveiten og Mathisen, men om at Vårt Land ikke vil samarbeide innad i konsernet. Tveiten kaller det forsiktig «uenighet om styringsprinsipper».

Samarbeidsproblemer er nesten alltid situasjonsbestemt. Problemet er ikke at Mathisen ikke kan samarbeide. Det kan hun. Problemer er at hun ikke maket det i Mentor delvis fordi hun mener konsernets strategi er uklar og at dette er negativt for Vårt Land. Dette ser ut til å være sakens kjerne.

Mathisen har gjennomført en omstilling i Vårt Land som mange mener har vært meget vellykket. Det har kostet i form av beskyldninger om at hun representerer en fryktkultur, durer i vei uten å lytte og opptrer som en autoritær leder. Det får ledere som gjennomfører omstillinger høre rett som det er. Det må en tåle. Mathisen har en visjon, tror på en profil, brenner for avisen, gir jernet og kjemper som en løve for å få det som hun vil. Hun vil gjøre det hun mener er best for avisen og har ikke sans for alt konsernet vil «finne på».

Jeg opplevde noe av det samme da jeg jobbet i Mentor Medier. I 2009 ble jeg uenig med konsernet om strategien for Ukeavisen Ledelse. Jeg var overbevist om at jeg hadde rett og at konsernet tok feil, og mener det fortsatt. Jeg merket at jeg ble mindre innstilt på samarbeid. Jeg skrev et brev til styret, men fikk ikke gjennomslag. Da måtte jeg trekke meg. Framfor å ta sluttpakke fortsatte jeg imidlertid som redaktør, men uten lederansvar.

En sjefredaktør skal drive Vårt Land innenfor de rammer konsernet bestemmer. Slik er avtalen. Den som ikke kan godta det, kan ikke være daglig leder i Vårt Land. Mathisen har lykkes som redaktør, men sviktet som leder på den måten at hun har bommet på hvordan en må forholde seg til andre ledere i et konsern.

Også konserner kan ombestemme seg og velge en annen strategi. Det er eierne som bestemmer. Flere eiere har krevd en ekstraordinær generalforsamling. De vil vite mer om bakgrunnen for oppsigelsen. Men eierne vil ikke få rapporten fra psykologene eller juristen som konkluder med at det ikke han skjedd noe trakassering. Eierne kommer ikke til å få vite noe særlig mer, for styret mener dette er en personalsak.

Eierne har ifølge aksjeloven gitt styret rett til å avsette daglig leder. Det kan ikke eierne gjøre noe med. De kan imidlertid sparke styret og sette inn et nytt styre de regner med vil gjøre om på beslutningene som er fattet. Framfor å skape ro, er det en fare for at det vil eskalere konflikten ytterligere.

Når en daglig leder blir så sikker i sin sak at det oppstår samarbeidsproblemer med styret, går det gjerne galt. Det kan være Mathisen har rett og at det er konsernledelse som tar feil. Organisasjoner fungerer imidlertid slik at det er styret som bestemmer og vinner maktkamper - med mindre eierne griper inn i ettertid.

Å bygge opp Mentor Medier som et konsern har vært meget lønnsomt. Mathisen har et poeng når hun peker på at de to største virksomhetene, Vårt Land og Dagsavisen, henger dårlig sammen både ideologisk og strategisk. Det er imidlertid ikke opp til henne å bestemme konsernstrategi. Hun må innordne seg – eller slutte. Hun kan ikke leve som protestant i en konsernledergruppe.

Problemene i Mentor har vart i over ett år. I ettertid ser sikkert alle aktører at noe kunne vært gjort annerledes. Styret fant at de måtte foreta seg noe. Det endte med en tragedie både for avisen, konsernet og de involverte. Ingen vinnere, bare tapere. Det er et tankekors at dyktige ledere som vil det beste, noen ganger ender der de absolutt ikke ønsker å være.