Har NMS blitt for konform?

Vidar Mæland Bakke, nestleder i Frimodig kirke, frivillig forkynner i NMS og prest i Bymenigheten Sandnes, har avlagt NMS en visitt når det gjelder det han oppfatter som konformitet og manglende frimodighet i å kritisere Den norske kirke og dens vedtak om å åpne opp for vigsel av likekjønnede par.

Bakke henviser til NMS’ samlivsetiske dokument fra 2008, og mener dagens NMS-ledelse er unnfallende. Jeg var selv, på tross av eget tvisyn i for eksempel homofilispørsmålet på den tiden, med på å utarbeide og anbefale dette profildokumentet. Jeg kan derfor si noe om hvilken «ånd» det er skrevet i, som er noe mer enn bestemte standpunkter og konklusjoner i konkrete spørsmål som polygami, samboerskap, skilsmisse og gjengifte, homoseksualitet, HIV/Aids.

Det er riktig som Bakke sier, at dokumentet konkluderer med å fastholde et tradisjonelt syn på ekteskapet. Samtidig er dokumentet skrevet i en bestemt ånd, med utgangspunkt i dokumentets tittel: «Fellesskap, samliv og seksualitet». Det er særlig to perspektiver som var drivende i prosessen, som er tydelig reflektert i teksten:

Det første kan vi kalle et «relativitetsperspektiv», altså en forståelse av at forståelsen av seksualitet og samliv har «variert sterkt gjennom kirkens historie» og at slike spørsmål forstås og praktiseres på svært ulike måter i ulike kulturer hvor NMS og sine samarbeidskirker lever og opptrer. Dokumentet sier derfor at: «vår undervisning, våre standpunkt og vår praksis utvikles gjennom at Bibelens ord og budskap konfronteres med levende kultur i en lokal kontekst». Et viktig synspunkt her er for eksempel at «det finnes fortsatt mange kvinneundertrykkende tradisjoner som gjør at kvinner ikke er herre over egen kropp, eller mangler rettigheter og beskyttelse i møte med mannlig makt. I dette perspektivet blir arbeidet mot seksuell utnyttelse av makt viktig, enten det dreier seg om regulære overgrep, eller om utnyttelse av overlegen posisjon for å oppnå seksuelle fordeler». NMS’ ledelse har vært prisverdig tydelige på dette punktet i senere tid, både globalt og i Norge.

Dette relativitetsperspektivet svarer til et annet perspektiv, nemlig at spørsmål om seksualitet og samliv behandles som etiske spørsmål. Det betyr at man må forholde seg til konkrete personer, situasjoner og handlingsalternativer hvor svarene ikke alltid er like enkle å finne, selv om man mener å finne bestemte idealer i Bibelen. Det er derfor ingen tilfeldighet at dokumentet bruker uttrykket «Som i et speil» om dette perspektivet, jf. hva Paulus sier i Kjærlighetens høysang, 1 Korinterbrev 13,12: «Nå ser vi i et speil, i en gåte, da skal vi se ansikt til ansikt».

Med tilknytning til en slik forståelse sies det i dokumentet: «Av og til opplever vi at noen av veiene er stengt, og ofte undrer vi oss over hva Gud egentlig har tenkt som det beste for oss mennesker. Å stå i en slik vurderingsprosess krever både vilje til troskap mot kildene om rett liv, og ydmykhet og klokskap i møte med en kompleks verden.»

Disse to perspektivene reflekterer etter min vurdering særlig fem erfaringer i NMS som organisasjon. For det første: erfaringer fra samarbeid med kirker globalt som har sterkt kritikkverdige praksiser og oppfatninger når det gjelder kjønn og seksualitet. For det andre: en erkjennelse av at NMS har relativt seint ute med å åpne opp for anerkjennelse av gjengifte og kvinnelig prestetjeneste. For det tredje: at NMS-ere som alle andre opplever at barn og barnebarn velger samboerskap før, eller istedenfor, inngåelse av ekteskap. For det fjerde reflekterer denne forsiktigheten (eller skjønnsomheten!) at det er ulike syn i NMS om mange spørsmål, og at man faktisk har maktet å romme et større teologisk og etisk mangfold enn andre kristne organisasjoner med tradisjonell tilknytning til Dnk. Dette representerer et særpreg som gjør det svært naturlig å prioritere langsiktig og strategisk samarbeid med Dnk, noe som også er nedfelt i vedtektene til organisasjonen. Betyr det at man har blitt i overkant konforme?

Bakke nevner at han på møtet i Frimodig kirke traff mange NMS-ere. Disse inkluderes i hans «vi» om dem som fortsatt vil stå i Dnk, men som ber NMS fremstå tydeligere og mer frimodig med basis i sitt eget profildokument om seksualitet og samliv.

Fra motsatt side: Jeg vet om mange NMS-ere, både tidligere og nåværende misjonærer og ledere i NMS, som vegrer seg for å si hva de mener i saken om vigsel av likekjønnete, fordi man regner med å pådra seg et B-stempel.  Tilsvarende merker jeg i Stavanger bispedømme, som både Bakke og jeg tilhører, at man blir oppfattet som teologisk feig og tvilsom om man støtter Dnks vigselsvedtak fra 2016. «Nå ble jeg skuffet!», «Vi er utrygge på han/hun» og «Nå vil jeg ikke gå mer på gudstjeneste hos ham/henne», er vanlige måter å uttrykke dette kraftfullt på. For meg personlig er ikke dette et problem, men jeg vet det er det for andre. Og det skaper i alle fall ikke et godt klima for et sunt uenighetsfellesskap, som jeg oppfatter at Bakke og jeg er enige om å ønske oss.

Bakke avslutter retorisk med å be oss spørre våre (non-konforme) trossøsken i Egypt om konformitet er veien å gå når det gjelder å ta vare på Jesu og ord og befaling. Klarere kan det vel ikke antydes at homofilispørsmålet har bekjennelsesstatus for Bakke? For min del mener jeg det er en ganske annen sak å være villig til å gi sitt liv for ens kristne tro, enn å diskutere hvordan vi best kan gi rom og rammer for det sårbare, tvetydige og skjøre livet som seksualitet og samliv er for de fleste av oss. Her må vi av og til satse på at noe er både godt og riktig fordi vi ser «som i et speil, i en gåte», og at Ånden leder oss også i slike beslutninger.

Dersom man likevel skal bringe globale trossøsken inn i vår hjemlige debatt, kan det for eksempel handle om dette: Hva gjør vi når trossøsken, for ikke å si: kirkeledere, i samarbeidskirker omtaler homofile ikke bare som umoralske, men som dyr, ja, til og med som verre enn dyr («dyr følger jo naturen; homofile er mot naturen»)? I slike tilfeller skjer jo dette nettopp ofte i konformitet med egen lokal kultur. Digni har på vegne av misjons- og bistandsorganisasjoner tatt opp denne hansken, men jeg tror mange misjonsorganisasjoner har mye ugjort her. Jeg tror dette eksemplet også viser at kriteriet om «å ikke være konform» neppe er tilstrekkelig for hvordan kirken skal navigere i ulike kulturer.

Det hører til det spørsmålet vi her diskuterer at det ikke bare kan håndteres som «overlevering», som Bakke nevner, altså å ta vare på Guds bud. Homofile har som personer og som gruppe blitt fortiet, usynliggjort og vært omfattet med skam og forakt. Det gjør de fortsatt når man for eksempel behandles som en sak og et testspørsmål på konformitet og manglende åndelig lederskap, slik Bakke mener om Dnk, og nå også om NMS. Etter min mening skjer dette ikke i samme ånd som NMS sitt samlivsetiske profildokument. Og det er kanskje én av grunnene til at NMS oppfattes som både lavmælt og utydelig i dette spørsmålet.