Herlighetsteologi i nye klær

Nedbrutt? Molefonken på menneskehetens vegne? Slutt med det, sier Steven Pinker, aktuell med boken Enlightenment Now, der han befaler oss å være «gladere» og mer «takknemlige»: «None of us are as happy as we ought to be, given how amazing our world has become.»

Hører dere? Opp med humøret, jordens treller! En ny, «amazing» verden er dere født!

Svaret er å telle. Boken er slik for en oppfølger til The Better Angels of Our Nature (2011) å regne, der Pinker tellet seg frem til at verden aldri har vært fredeligere («Hvordan vurdere verdens tilstand? The answer is to count.»)

Her hjemme er han kanskje mest kjent for The Blank Slate (2002), der han gikk i rette med samfunnsvitenskapens fornektelse av våre biologiske forutsetninger. Boken fungerte siden som uttalt forelegg til tv-serien Hjernevask, og ga ham plass på Time magazine sin liste over «verdens mest innflytelsesrike».

Så, hvor skal vi rette all denne takknemligheten? Til opplysningstiden, foreskriver Pinker. Disse skjebnetunge årene på 16- og 1700-tallet da menneskeheten la kladdeføret bak seg og fant seg selv som rasjonelle fornuftsvesener.

Humper i veien. Men ikke alt går på skinner, advarer han. Folk flest gir seg ikke med disse religiøse svermeriene sine, og på universitetene har hangen til «dekonstruksjon» gått over alle støvleskaft («Intellectuals hate progress»). Pinker viser blant annet til Frankfurterskolen og Zygmunt Bauman (1925-2017), som knyttet holocaust direkte til moderniteten og den instrumentelle fornuftens gjennomslag. All denne ambivalensen til «rasjonaliteten» og «fremskrittet» har Pinker bare forakt til overs for: «Fornuftens talerett kan man ikke forhandle bort».

Men i virkeligheten er opplysningstiden full av nettopp slike «forhandlinger». Faktisk var en av Pinkers helter, David Hume, mest opptatt av å presisere fornuftens begrensninger: Fornuften kan aldri definere målet, bare avgjøre hvilke midler som er egnet til å nå det allerede definerte målet. Derfor: «Fornuften er og bør være følelsenes slave.»

Eller som Kants hovedverk røper allerede i tittelen: Kritikk av den rene fornuft. Fornuften er en fremragende tjener, men ingen los. Derfor er opplysningstidens ånd vel så godt ivaretatt hos nettopp Bauman, som står på trygg kantiansk grunn når han slår fast det opplagte: At noe er rasjonelt er ingen garantist for at det er sant – eller godt.

Fullt av motsetninger. Det var for eksempel lenge rasjonelt å tro at sola gikk rundt jorda, men det gjorde ikke modellen noe sannere. Og det vil utvilsomt være rasjonelt å ta livet av en mellomleder i offentlig sektor om organene hennes kan berge livene til ti andre, men det blir ikke en god ide av den grunn. Og omvendt: At noe er fornuftstridig («unreasonable») – Pinker nevner «en overnaturlig entitet» som eksempel – betyr ikke nødvendigvis at det er usant.

Eller for å ta et eksempel fra vår tid: Den kinesiske samfunnsmodellen er utvilsomt rasjonell, men er den dermed god? Ja, vil Pinker måtte mene, om det eneste vi kan gjøre er å telle. Dette er Pinkers autoritære slagside: Hans insistering på at «nu går alt så meget bedre» og at folk virkelig må slutte å henge med geipen.

Slike programerklæringer er kun egnet til å kaldkvele den moralske fordringen som vekkes i oss hver gang vi ser nyhetene. Enten de kommer fra Kina eller Ghouta. Eller som bokanmelderen i The Guardian spør: Hvor hadde borgerrettighetsbevegelsen stått om Martin Luther King var «takknemlig» for at han ikke vokste opp hundre år tidligere, under slavetiden?

Forventning om forløsning. Med sine avpolitiserende vyer og løfter om fremgang er det fristende å kalle Pinker en predikant for sekulær herlighetsteologi - om det ikke var for at historiesynet hans var så gjennomsyret av et guddommelig forsyn. For ettersom biologien ikke kan gjøre regning med fremskritt og verdier (kun utvikling og strategier for overlevelse), blir Pinker snart nødt til å stige ut i det religiøse språket.

Som han skriver: Menneskets utvikling har et «spirituelt» element. Og videre: Vi er velsignet («blessed») med ressurser som gir oss muligheten til forløsning («redemption»). Når vi undertrykker våre indre demoner og i stedet lytter til vår naturs bedre engler, er det som om vi ledes av noe utenfor oss: «mange sosiale endringer synes å være drevet av en slags tektonisk kraft (…) there really is a mysterious arc bending toward justice».

Kall dette tankegodset hva du vil for meg, men særlig sekulært er det ikke.