En revolusjon i Saudi-Arabia

Midtøstens mest konservative land er i endring. Saudiaraberne har begynt å jobbe selv, og skatt på varer og tjenester er innført fra nyttår. Fra juni kan kvinner sette seg bak rattet i det svært bilglade ørkenlandet, og de kan nå bli en del av landets militære styrker. Ikke minst kan den saudiske befolkningen nå besøke kinoer og konserter.

Mange i vår del av verden vil trekke på skuldrene og stille spørsmålstegn ved nyhetsverdien av disse endringene. I saudiarabisk målestokk er det imidlertid i realiteten en sosial og økonomisk revolusjon som foregår i disse dager.

Diskret aksent. Jeg har flere ganger de siste ti årene besøkt kongedømmet som rommer to av de tre største helligdommene i islam. Mitt siste besøk for noen uker siden illustrerte godt de raske endringene som finner sted i det saudiske samfunnet. Aldri før har jeg blitt møtt av etniske saudiere i hotellresepsjonene i Mekka og Medina; de er unge, smiler og snakker godt engelsk med en diskret arabisk aksent. Hos flere av de mange gullsmedene i de hellige byene finner man nå saudiske kvinner som veileder kunder på utkikk etter smykker.

Parallelt med saudiernes inntog i arbeidslivet, forlater flere hundre tusen fremmedarbeidere landet fordi deres arbeid blir overtatt av innfødte. De pakistanske og indiske drosjesjåførene er naturlig nok bekymret for familiene de forsørger i hjemlandene. På den andre siden er det utvilsomt viktig for Saudi-Arabias utvikling at de ikke baserer seg for mye på utenlandsk arbeidskraft, og det skaper større mulighet for mer folkelig innflytelse når saudierne jobber selv og betaler skatt. Sakte, men sikkert kan det føre til at landet blir mindre autoritært og mer transparent.

Ingen demokrat. Den eneveldige regien for denne utviklingen har kongedømmets de facto leder, 32-årige kronprins Mohammad bin Salman, bedre kjent som MBS. Den unge MBS ønsker å modernisere Saudi-Arabia, og være representant for de unge saudiaraberne som utgjør en stor andel av befolkningen. Han er ingen demokrat og har ingen intensjon eller ambisjon om å omgjøre Saudi-Arabia til en liberal rettsstat etter vestlig modell.

Likevel er hans progressive reformvillighet ganske enestående i en saudisk og gulfsk kontekst. MBS bør forstås og analyseres i lys av forholdene i Midtøsten, der den arabiske våren som ble til en stormfull vinter viser at demokrati etter vestlig mønster i området muligens er en utopi. Det er sjelden klokt å tro at det som fungerer i Vesten er det optimale for andre verdensdeler med annen historisk arv.

Det mest interessante ved MBS er kanskje hans syn på islam. Han har tydelig vist tegn til introspeksjon og selvkritikk hva gjelder hvilke tolkninger som har fått dominere i Saudi-Arabia. Han ser ut til å bevege seg bort fra den ekstremt bokstavtro og politiserte versjonen av den reformistiske wahabisme-bevegelsen som har preget Saudi-Arabia siden nasjonens fødsel. MBS har uttalt at landet må finne tilbake til «moderat islam».

Ekstremsalafistisk. Han virker troverdig når han viser til at okkupasjonen av Guds hus og Al-Haram-moskeen i Mekka i 1979 ved en ekstremsalafistisk gruppe, tvang Saudi-Arabia i en mer isolasjonistisk og religiøst radikal retning, fordi den saudiske kongefamilien fryktet nye angrep fra slike grupper om de tillot mer åpenhet. Det er viktig at MBS følger opp tankene om moderat islam, for ekstremsalafistiske saudiere har ikke bare radikalisert muslimer i Gulfen, men også i Vesten.

Jovisst har MBS en haukete utenrikspolitikk, der særlig den saudiske krigspolitikken i Jemen og diplomatiske isolasjonen av Qatar er gjenstand for mye kritikk. Samtidig må det ikke glemmes at Saudi-Arabia virker som en balanserende kraft i møte med et aggressivt Iran som søker og har fått mye makt i Midtøsten i samarbeid med Russland, Hizbollah, Bashar al-Assad og houthiene i Jemen.

Slik sett vil Saudi-Arabia med den relativt moderne MBS ved roret fortsette å være en sentral vestlig alliert mot russisk-iransk aggresjon.