Likestilling for eggstokker?

I sin artikkel i Vårt Land 01.08.18 hevder talsperson for Grønn Ungdom Ola Eian at eneste grunn til å være motstander av legalisert eggdonasjon handler om «kjønnsstereotyper, hylling av blodslinje og et gammeldags ideal om kjernefamilien». Eian avviser med dette elegant at det kan finnes argumenter mot legalisert eggdonasjon som ikke har noe med antifeminisme eller motstand mot likestilling å gjøre.

Eggdonasjon er i likhet med sæddonasjon en spesiell metode anvendt innen kunstig befruktning, IVF, som skal hjelpe ufrivillig barnløse til å få barn. Logikken i Eians argument er at så lenge vi tillater sæddonasjon må også eggdonasjon i likestillingens navn tillates. At det å gi egg for en kvinne er en langt mer krevende prosess enn det er for en mann å gi sæd tas ikke med i betraktningen, selv om det trolig har betydning for et annet spørsmål Eian tar opp, hvordan en ordning med eggdonasjon skal praktiseres.

Siden formålet her er likestilling vil det være nærliggende å gå inn for en ordning der kvinner får mulighet til å donere egg på samme vis som at menn i lengre tid har hadt mulighet til å donere sæd. Dessverre viser erfaringer fra andre land at det ikke er så lett å få frivillige eggdonorer. I og for seg er dette forståelig nok. Prosessen innebærer hormonbehandling som ikke er særlig behagelig og de fleste av oss er ikke så altruistisk innstilt at vi gladelig ofrer egen komfort og helse for å bidra til andres lykke.  Løsningen har derfor blitt at donorene får betalt for eggene. Praktisert på en slik måte kan det være fare for at ordningen åpner opp for utnytting av kvinner i sårbare situasjoner, ikke ulikt det som skjer innen prostitusjon og betalt surrogati. Det fins imidlertid en måte å unngå dette på og likevel i begrensa omfang kunne tilby befruktning med donerte egg.  Det er hvis vi bestemmer oss for kun å tillate bruk av egg som allerede er der som overskuddsmateriale etter IVF behandling. Dette ser ut til å være en god løsning, under den forutsetning at IVF i utgangspunktet er i orden, noe det kan være grunn til å spørre om det egentlig er.

I de senere årene har Dyrebeskyttelsen fått gjennomslag for at folk bør kastrere kattene sine for å unngå at det blir satt flere kattunger til verden da det allerede fins nok av hjemløse katter. Vil du ha katt tar du til deg en omplasseringskatt. Mht vår egen art tar vi det derimot for gitt at vi skal få skaffe oss så mange barn som vi måtte ønske. Greier vi ikke å realisere prosjektet ved egen hjelp skal helsevesenet komme oss til unnsetning og tilby behandling, noe som i dette tilfellet betyr teknologisk assistanse. Så langt i Norge har vi bare hadt tilbud om tradisjonell IVF med eller uten donorsæd. Benytter du helsevesenet i utlandet kan du i tillegg få både donoregg og mulighet til å leie surrogatmor. I framtida kan kanskje kloning også dukke opp som et alternativ. Mange vil vel være skeptiske til det siste men dersom formålet er å hjelpe barnløse til å få barn burde vel ikke metoden, så lenge den er trygg, spille så stor rolle ?  Motstanden vår mot kloning kan vise seg å bygge utelukkende på fordommer, på samme vis som at fordommer i følge Eian nå hindrer oss i å akseptere eggdonasjon.

I artikkelen sin er Eian ganske klar på hvilke fordommer som her er i spill: Mor må ha genetisk tilknytning til barnet, det er naturlig, vanlig og bra at barn har en mamma og en pappa og barnet har rett til å vite sitt genetiske opphav. I alle disse forestillingene går det igjen at biologisk tilknytning er avgjørende for forholdet mellom foreldre og barn. Paradoksalt nok ser både motstandere og de mest ihuga forsvarerne av alle former for IVF ut til å dele dette som et felles grunnpremiss. Uenigheten går på hvorvidt biologiske begrensninger skal få spille noen rolle mht hvem om noen, som skal gis tilbudet og mer spesifikt hvilke metoder som bør tillates.

Det er vel nokså gitt at uten teknologisk assistanse er det kun kvinner og menn i fertil alder som kan lage barn. Befruktningsteknologier som IVF, surrogati mm gir oss muligheten til å utfordre denne begrensningen og langt på vei fristille forplantningen fra seksualiteten. Likefult forblir det med alle disse metodene tilbake et biologisk bånd mellom foreldrene og barnet. Dette gjelder både ved IVF og surrogati og uavhengig av om det er sæd eller egg som doneres. I alle tilfeller sikres barnet et biologisk bånd til minst en av foreldrene, enten genetisk eller gjennom selve svangerskapet. Hadde ikke dette ønsket om å føde eget barn eller få avkom som deler noe av ditt DNA vært tilstede, ville samtlige befruktningsteknologier vært overflødige.  Det fins nemlig andre måter å lage familie på enn å ta i bruk teknologien. Det er å ta til seg et barn som allerede er født. I følge SOS barnebyer er antallet gatebarn i verden flere millioner, vi skal ikke lengre enn til nabolandet vårt Russland for å finne noen av de. I tillegg sliter barnevernet i vårt eget land konstant med å finne fosterhjem til norske barn som av ulike grunner ikke kan vokse opp hos sine opprinnelige foreldre.

Ved adopsjon og etablering av fosterhjem er det ifra starten av samfunnet som konstruerer familien. Dette gir oss en unik frihet til å se bort fra biologiske begrensninger som selv ved de mest avanserte teknologiske løsninger på en eller annen måte gjør seg gjeldende. I stedet kan vi velge å legge andre verdier til grunn som f.eks  person(enes)  omsorgsevne. I så fall ville det ikke lengre finnes gode grunner til å diskriminere på grunn av alder, kjønn eller samlivsform, for som Eian med rette skriver: «Det er beviselig slik at omsorgsevne ikke henger sammen med legning eller kjønnsidentitet».

En grunn til å forsvare rett til IVF har alltid vært at det innebærer stor sorg å ikke kunne ha barn og at et godt familieliv er viktig for oss. Jeg vil selvsagt ikke betvile noe av dette men jeg har samtidig problemer med å forstå at det å tilby kjærlighet og fremtid til et barn som ellers ikke ville fått det ikke kan være et likeså meningsfullt livsprosjekt for et menneske som å videreføre eget DNA

Kanskje har ingen tid vært så opphengt i genetikk og biologisk tilknytning som vår. Denne opptattheten gjør oss overfokusert på hvordan vi best mulig kan ta i bruk og utvikle bioteknologi til å sikre oss et mest mulig vellykka avkom. I bestrebelsene for å få til dette glemmer vi samtidig svært beleilig at barn har rett til omsorgspersoner, vi voksne har ingen rett til barn. All den tid verden er full av barn som lider under alvorlig omsorgssvikt ser jeg gode grunner til å være skeptisk til eggdonasjon så vel som alle andre former teknologiassistert produksjon av barn. Ikke minst gjelder dette hvis metodene også åpner opp for ytterligere utnytting av mennesker i utsatte situasjoner slik jeg mener også kan være tilfellet med eggdonasjon.