Frø og katastrofer

Frøhvelvet på Svalbard er viktig for gjenoppbygging av frøsamlinger og langsiktig landbruksforskning etter katastrofer. Det viste seg da genbanken til landbruksforskningssenteret ICARDA i Aleppo ble rammet av krigen i Syria. I 2015 ble mange tusen frøprøver hentet ut fra frøhvelvet og sendt til forskere som etter evakueringen fra Aleppo arbeider fra sine nye baser i Marokko og Libanon. Slik fortsetter det langsiktige arbeidet med å utvikle planter som sikrer matproduksjonen i spesielt tørre områder og i Syria når landets landbrukssektor en gang skal gjenoppbygges. Men for å være sikker på at mennesker som rammes av sultkatastrofer, ekstrem tørke, flom eller naturkatastrofer får rask tilgang til nok og gode såfrø må det bygges lokal frøberedskap. Frøsikkerhet må bli en integrert del av den humanitære responsen og den langsiktige matsikkerhetsbistanden.

Planteforedling er en tidkrevende prosess og det kan være langt fra frøhvelvet og genbankene når krisen rammer. For småskala bønder er det en direkte sammenheng mellom frøsikkerhet og matsikkerhet, og tilgang til gode frø er en forutsetning for å ha nok mat. Kriserammede bønder trenger gode såfrø til dyrking allerede samme sesong som de rammes av en katastrofe. Bøndene har behov for større mengder såfrø, og det er ikke nok med en frøprøve med noen få hundre frø. FN-organisasjoner og andre internasjonale organisasjoner bruker store ressurser på nettopp distribusjon av frø i nødhjelpsarbeid. Noen eksempler fra de siste årene er jordskjelvet i Nepal i 2015 og El-Nino tørken på Afrikas horn i 2016. I begge tilfeller distribuerte både FN og hjelpeorganisasjoner frø til bønder som det ble rapportert om at hadde mistet sine egne frølager i jordskjelvet eller brukt frølageret til mat for å stagge sulten.

For at frønødhjelp skal være effektivt når krisen rammer viser erfaring og forskning at det beste er å basere utdeling av frø på nettopp eksisterende lokale frøsystemer. I Nepal spilte lokale frøbanker en viktig rolle i å få frøene ut til de som trengte det aller mest. Frønødhjelp basert på antagelsen om at det må innføres store mengder såfrø utenfra har i land som Sør Sudan og Zimbabwe ført til distribusjon av dårlige frø eller uegna plantesorter som har gjort mer skade enn gavn.

Det finnes så godt som alltid lokale systemer for distribusjon av frø som er essensielle for at bønder kan få lokalt tilpassede såfrø på riktig tidspunkt. Lokale frøbanker, frømarked og bønders egne kooperativer og organisasjoner har direkte adgang til bønder og kan i tillegg nå ut til dem som bor utenfor nødhjelpshovedårene.

Kunnskap om lokale forhold blir derfor viktig når man engasjerer seg også i denne delen av det humanitære arbeidet. Noen donorer og FAO har nå spesielle retningslinjer for frønødhjelp. Og det finnes flere gode verktøy for å analysere frøsikkerheten etter katastrofer. Men dette er et relativt nytt felt og det er et stort behov for å øke oppmerksomheten rundt frø i nødhjelpsarbeid samt sørge for langsiktig styrking av lokale frøsystemer slik at det finnes en god frøberedskap.

Norge er en betydelig og seriøs donor innen bevaring av genressurser og en viktig internasjonal aktør og pådriver gjennom deltagelsen i den internasjonale plantetraktaten. Dette er viktig arbeid for å ta vare på et globalt fellesgode. Men Norge har også mulighet til å bli en pådriver for forskning og utviklingsarbeid som styrker lokale frøsystemer. Vi må vite hvilke frø bønder har bruk for i kriser. Vi må forstå hvordan lokale frøsystem kan styrkes for å bidra best mulig ved katastrofer, hvordan frøsystemene kan være med å takle klimaendringene og hvordan lokale frøsystemer kan bidra til bærekraftig matproduksjon på lang sikt.

Skrevet av Kari Helene Partapuoli, daglig leder for Utviklingsfondet og Ola Westengen, førsteamanuensis NMBU. Publisert av Vårt Land 1. mars 2018.