Åpent bare for kristent livssyn?

Trygve G. Jordheim, kommunikasjonssjef i KA (arbeidsgiverorganisasjonen for kirkelige virksomheter) er begeistret for at det deltar prester i den norske OL-troppen i Pyeongchang (VL 21.2). Han mener dette er «en tros- og livssynspolitisk seier» og forklarer at å sende prester på OL-tur er en naturlig del av et livssynsåpent samfunn.
For de som ikke deler OL-prestenes livssyn, kan det at prester er det eneste livssynstilbudet heller minne om den tiden da statskirken var det enerådende offentlige tilbudet. Problemet er ikke at en kristen organisasjon som KRIK slipper til i OL, men at myndighetene kun finansierer dette ene livsynstilbudet for de norske deltakerne. Å kalle et rent kristent tilbud «livssynsåpent» er en tilsnikelse som står i fare for å tømme begrepet for innhold.
Stålsett-utvalget la i sin definisjon nemlig vekt på at «livssynsåpent» betegnet «åpenhet for borgernes ulike livssyn, religiøse så vel som sekulære, og majoritetens så vel som minoritetenes livssyn.» (utvalgets kursivering) Poenget var at myndighetene skulle behandle de ulike tros- og livssynsgruppene som likeverdige.
Dette er ingen kritikk av KRIK eller prestenes innsats. Men når KrF får stortingsflertallet med på å sikre en statsfinansiert prestetjeneste for de norske OL-deltakerne uten tanke på andre livssyn, kan det ikke kalles livssynsåpent. Det er snarere det motsatte.
Kari Bansal, Holistisk Forbund
Egil Lothe, Buddhistforbundet
Lars-Petter Helgestad, Human-Etisk Forbund