Diakoni er mer enn kaffekoking og eldrearbeid!

Diakoni er egentlig i sin ytterste form samfunnskritikk. De diakonale tiltakene opprettes ofte for å bøte på en utfordring som samfunnets strukturer ikke selv klarer å fange opp eller gjøre noe med. Et praktisk eksempel: Hver onsdag og fredag formiddag brukes Grønland kirke som venterom for de som trenger å få mat fra Fattighuset i Oslo. Køen får komme inn i kirken, mottar kølapp til senere matutdeling og tilbys en kopp varm eller kald solbærtoddy. Det er fint og flott at kirken driver et slikt diakonalt arbeid og at de åpner opp for at kirkerommet, rent bokstavelig, kan møte samfunnet på denne måten, men man skulle jo helst ønske at det slettes ikke var behov for et slikt tiltak. Det beste hadde tross alt vært om ingen i dagens samfunn trengte å stå i kø for å bli mett.

Også de mer tradisjonelle diakonale tiltakene som eldretreff, kirkekaffe og åpen kirke har en kime av samfunnskritikk i seg. De arrangeres ikke bare fordi det er hyggelig. Nyere forskning viser at blant de over 80 år oppgir 3 av 10 at de er ensomme. Det er snakk om ganske mange ensomme mennesker. Ensomheten har heller ingen aldersbegrensning og den har i lang tid blitt snakket om som en av vår tids folkesykdommer. Blant annet derfor arbeider diakonien for flere møteplasser og fellesskapsinnbydende tiltak, sånn som nettopp eldretreff, kirkekaffe og åpen kirke. Tiltak som bidrar til at folk kan komme sammen og bli kjent med hverandre. Fellesskap i bytte med ensomhet.

Samfunnskritikken har hengt ved diakonien helt siden sin spede begynnelse i Norge. Da den første diakonisseanstalten ble etablert i 1868, var målet langt på vei å møte samfunnets utfordring med en økende masse av pleietrengende. Lokalisert i kommunalgården på Grønland (der vi i dag finner spisestedet Asylet) fantes både opptakten til det første sykehus, samt Norges første utdannelsessenter for diakonisser og sykepleiere. Staten tok etter hvert over og bygget opp en offentlig omsorg for syke, og diakonien utviklet andre oppgaver for å kunne tjene mennesker i vanskelige situasjoner. I dag definerer den norske kirke diakoni som kirkens omsorgstjeneste. Det er evangeliet i handling og uttrykkes gjennom nestekjærlighet, inkluderende fellesskap, vern om skaperverket og kamp for rettferdighet. Omsorgsperspektivet står fremdeles sterkt, men det har også fått hektet på knyttnevebegrepene "vern om skaperverket" og "kamp for rettferdighet". Det kan virke som om diakonien på nytt understreker sin rett til samfunnskritikk. Diakonien kan på nytt bidra til å drive samfunnet framover, slik den en gang gjorde med diakonissen Cathinka Guldberg i forhold til sykepleien i Norge.

Det er når diakonien utfordrer og kritiserer at den er på sitt beste. Derfor er det viktig at diakonien blir flinkere til å snakke om seg selv, hva den driver med og – ikke minst – hvorfor den gjør som den gjør. Kun når refleksjonen og begrunnelsen for hvorfor diakonien prioriterer som den gjør i landskapet av samfunnets utfordringer ser man omsorgstjenesten i sin bredde. Den diakonale kirken vil aldri miste sin relevans – nettopp fordi den er kontekstuell og stadig søker å møte de hullene samfunnet. Så lenge diakonien holdes fram som noe mer enn bare gode gjerninger, vil kirken fortsette å kunne være en viktig aktør i samfunnsdebatten.