Faste, fedme og fitness

For en uke siden var det askeonsdag, og vi gikk inn i fastetida. Mandagens Vårt Land inneholdt et interessant oppslag om faste, der det blant annet ble trukket linjer til middelalderens askese. Den kunne gi seg svært ekstreme utslag, særlig hos de kvinnelige mystikerne.

At faste, askese og spiseforstyrrelser har klare forbindelseslinjer, er noe forskere som Caroline Walker Bynum og andre har vært opptatt i flere tiår. Men hvorfor klassisk faste, forstått som avhold fra kjøtt og overdådig mat og drikke, i så liten grad praktiseres i nyere luthersk kristendom, har trolig enda mer komplekse forklaringer.

At faste har med mat å gjøre, er en påminnelse vi i stor grad kan takke våre muslimske søsken for. Verdien av å spise enklere for å øke sin åndelige konsentrasjon, er det ikke mange nordiske lutheranere som løfter fram. Det er en del som i nyere tid har ønska å revitalisere fasten. De har tatt til orde for at faste ikke først og fremst handler om faste fra mat, men om å velge bort enkelte goder.

Pålagte fromhetsøvelser

Noen logger seg av Facebook. Andre avstår fra alkohol og niktotin. Noen intensiverer bønnelivet. Andre innfører privat kjøpestopp og velger å gi pengene til gode formål. Hvordan så mange prøver å løsrive fasten fra matrestriksjoner, er interessant. Den lutherske motstanden mot pålagte fromhets­øvelser er en viktig grunn. Men jeg tror at en like viktig grunn er at vi ikke aner hvordan vi skal forholde oss til overfloden vår. Rettere sagt, vi aner ikke hvordan vi skal forholde oss til mat.

Det er lite som stresser mange av oss så mye som mat, kosthold og kropp. Det handler ikke bare om å ta vare på helsa. Mat har blitt en av de fremste markørene på vellykkethet.

En veltrent kropp som ernæres av et sunt og reflektert kosthold, er et av samtidas fremste statussymboler. Det vitner om disiplin, utholdenhet og kontroll. Det vitner om intelligens og evne til å jobbe strategisk mot en god karriere og økonomisk velstand. En utrent kropp, og enda verre, en overvektig kropp, vitner om det motsatte. Det indikerer manglende sjølkontroll, liten kunnskap om mat, helse og kropp, og dermed lavt utdanningsnivå og lavtlønna jobber.

Overvekt

Paradoksalt nok er det verdens fattige som sliter mest med overvekt. Mat er derfor noe som skaper svært ulike kulturer. På den ene siden finnes det en haug med matblogger der det legges ut oppskrifter og bilder av overdådige kaker og kaloririke retter. På motsatt side finnes det en flora av bøker og blogger som forfekter verdien av disiplinerte dietter og kostholdsideologier: lavkarbo, 5-2, Roede, økologisk, vegan- og vegetarianerkosthold. Og mye mer.

Mat fungerer ikke lenger som et næringsmiddel som skal holde oss i live. Mat har fått en symbolsk verdi som indikerer suksess eller fiasko. Og det synlige tegnet på suksess eller fiasko er kroppen: Den slanke og veltrente, eller den dvaske og overvektige.

Jeg tilhører dem som alltid har slitt med vekta. Og oss er det mange av. Et titalls ganger daglig foretar jeg vurderinger av hva jeg putter i munnen: «For fett, for søtt, akkurat passe, har lyst på, burde ikke, flink som lot være, lov å spise nå, men spis magert, stopp i tide, og sukk, der gikk jeg på en sjokoladesmell igjen …»

Orker ikke faste

Om jeg skulle begynt å tenke i retning av for eksempel vegetarianer- eller vegan-kosthold, tror jeg at det hadde gått fullstendig rundt for meg. Det er nok å tenke på som det er. Og derfor orker jeg ikke å faste i fastetida. Kanskje det er sånn for flere enn meg? Kanskje det er sånn at mat er en så komplisert faktor i livet at tanken på enda en restriksjon, eller enda et lag i matbevisstheten, blir for mye? Er det derfor vi prøver så hardt å løsrive fasten fra matrestriksjoner?

«Alles øyne venter på deg, og du gir dem mat i rett tid», står det i Sal 145, 15. For min del har dette blitt fasteønsket for alle verdens mennesker: Med øynene vendt mot Gud, får vi mat i rett tid. Ikke for ofte. Ikke for sjelden. Og uten restriksjoner. Men i rett tid.