Formidling fra det globale Sør

Episoden som kronprinsesse Mette-­Marit forårsaket har brent seg fast. Det skjedde under kronprins­parets besøk i Etiopia før jul.

Kronprinsparet hilser på pasienter på et sykehus, med en ivrig presse på slep. Så bryter Mette-Marit inn og ber kameramennene holde seg på gangen – av hensyn til pasientenes personvern.

Før hun grep inn

NRK rapporterte om hendelsen, men viste pussig nok likevel bilder av pasienter som lå i sengene med dramatiske sår. Begrunnelsen var at de fikk filme «før kronprinsessen grep inn».

Noe lignende ville aldri ha skjedd på sykehus i Norge. Også mye annet som rapporteres fra andre himmelstrøk ville det vært skandaløst å rapportere fra her.

Stadig kommer en annonse fra Plan Norge som viser bilde av en navngitt ­jente som sitter hjemme i Afrika et sted og ­venter på at mamma skal komme hjem fra arbeid. De har ikke råd til barne­hageplass, og givere oppfordres om å trå til.

Jeg skulle likt å ha sett hva som ­hadde skjedd dersom det sto en annonse om en Emma i Ålesund som var i samme ­situasjon.

Levende debatt

Å rapportere fra land i det globale sør og drive informasjonsarbeid for bistands- og misjons­organisasjoner som er avhengig av ­varme ­givere, er vanskelig. Hvor grensene går for ­personvern er en gammel debatt. Men den må holdes levende.

Aftenposten-serien «Stuck» har opprørt mange. Videoserien ønsker å engasjere norsk ungdom om spørsmål knyttet til grelle og reelle problemer som seksualisert vold. I serien følger vi Emilie Beck (25) til Asia og Latin-Amerika for å møte ofre. Det blir opprørte og gråtkvalte møter.

Produsentene har svart at ­kritikken om at serien formidler stereotype ­«tredje-verden»-forestillinger er en akademisk debatt som ikke tar vekk det faktum at problemene der ute er ­reelle. Til ­Bistandsaktuelt sier Jonas Brenna at hoved­hensikten er å «vekke et ungt ­publikum ut av dvalen».

Stakkarsliggjørende

Serien ­lykkes ­angivelig med å opprøre seere. Det bør ikke være vanskelig når temaet er ­seksualisert vold og jenters rettigheter. Men greier den å rykke antatt uengasjerte ungdommer ut av (tipper jeg) forutinntatte og stakkarsliggjørende fordommer om land og forhold i det globale Sør?

Hvorfor kunne man ikke prøve å få til begge deler, plassere engasjement inn i en nyansert kontekst som også får frem nye forståelser?

Enhver formidling skaper et kommunikasjonsforhold mellom tre parter; den som produserer og publiserer, den som er mottakeren av produksjonen, og det eller de som er gjenstand for produksjonen. Hvor ligger definisjonsmakten? I ­hvilken grad spiller produsent og mottaker «på lag» gjennom å aktivere ­felles ­kulturelle forforståelser som går på ­bekostning av den objektiverte tredjeparten? Hvem får stadig reprodusert og bekreftet sitt selvdefinerte verdensbilde? Her ligger ­røntgenbildet av veldig mange ­reportasjer fra såkalte utviklingsland.

Spiller på lag

Da er det noe annet med formidling som går motsatt veg, ­publisisten «spiller på lag» med den ­representerte. Som igjen benytter seg av virkemidler og innhold som ­subjektiverer den det handler om. Og som både kan overraske og utfordre mottakeren med nye kunnskaper og forståelser. Ikke minst handler det om etikk, om at folk skal få eie sin egen fortelling, om respekt for folks selvforståelse og om personvern.

«Stuck» lar jenter få slippe til med sine historier, men det er likevel noe med den helhetlige representasjonen som gjør at det er grunn til å spørre om seerne blir engasjert på en ugrei måte.

Gode hensikter ligger som oftest til grunn for reportasjer og annonser om forhold i det globale Sør. Men nettopp fordi verden blir stadig mer global og lik tross ulikheter, er fokus på like etiske kjøreregler i representasjon og formidling et overordnet anliggende.