Takk gode Gud for søster Død

Mennesket er ved å oppgraderes. Bioteknologi, genteknologi, robotteknologi, nanoteknologi, og ikke minst computerteknologi, vil gradvis redesigne homo sapiens til homo deus, ifølge Yuval Noah Harari (Homo Deus, 2016).

Med dette mener ikke Harari at menneskene vil bli fullkomne gudeskikkelser i monoteistisk forstand, men mer som hedenske guder som skaper og ødelegger, elsker og hater på en langt større skala enn oss. En tvetydig, uberegnelig og temmelig voldsom visjon.

Visjonen om plussmennesket. Transhumanistene har en mer progressiv og optimistisk holdning til menneskets oppgradering enn Harari. De ser det ikke bare som mulig, men også som en moralsk fordring å etterstrebe en radikalt forbedret menneskehet, «a humanity plus» (H+), intellektuelt, kroppslig og moralsk, og en radikalt forbedret verden. Målet for noen er å nå en «teknologisk singularitet», der menneskets natur endres så fundamentalt at det vil være på sin plass å snakke om en posthuman eksistens (posthumanisme).

De som tenker mest radikalt om dette, tenker seg at evolusjonen går henimot en kosmisk salighetstilstand hvor endog alt det fortidige kan inkorporeres og fornyes i en perfekt verden uten lidelse og død. Intet mindre enn det som til nå i menneskets historie har egnet seg bedre som religiøse visjoner enn sekulære prosjekter.

Sekulær herlighetsteologi. Transhumanismen er en religion i den forstand at den har det «ultimate» som tema og mål, for å snakke med Paul Tillich. Nærmere bestemt forekommer transhumanismen å være en sekulær utgave av kristen herlighetsteologi. Mange av oss lutheranere er som regel intuitivt skeptiske til all type herlighetsteologi, og vi har blitt eksperter på å gi historiske eksempler på hvordan religiøse og ateistiske forsøk på å skape himmel på jord ender med det reneste helvete.

Det komiske
er imidlertid at også skeptikerne til transhumanismen er blitt flittige arbeidere i å bygge denne nye religionens altomfattende (katolske) kirke, hvis hjørnestein er den massive oppbygging av datateknologi og kunstig intelligens, «Artifcial Intelligence» (AI). Silicon Valley er det nye Rom. Google, Facebook og Apple, som ikke bare er verktøy for vår sosialitet, men dypest sett verktøy for utviklingen av en allestedsnærværende og allvitende AI, er presteskapet. Mobilen er den nye lokalkirken. Ethvert tastetrykk på Facebook er en offerhandling som gir næring til AI-guden og som gir oss del i hans velvilje og ufattelige kunnskap.

Kosmisk evolusjonslære. At transhumanisme og dataisme kan beskrives som en religion, betyr ikke at den i alle henseender er i strid med all type kristendom. En forløper for transhumanismen, som enkelte av dens representanter også har vært inspirert av, er paleontologen og jesuittpresten Teilhard de Chardin (1881-1955). Han argumenterer for at evolusjonen går henimot stadig større kompleksitet og stadig kraftigere og mer sammenvevd bevissthet: 1) geosfæren, 2) biosfæren, 3) bevissthetssfæren, 4) teknosfæren, 5) noos-sfæren, som er en harmonisk kollektivitetens bevissthet, en supermaskin og et gigantisk nettverk som skaper sin egen evolusjon. Og til slutt 6) kritisk punkt (singularitet i denne kristne utgaven av transhumanisme) hvor evolusjonen møter en grense og skapningen møtes av omegapunktet (parousien) og åndelig trer inn i pleroma (fylden).

Tanken om et omegapunkt (Kristus) utgjør den vesentlige forskjellen mellom denne kristne og en sekularistisk transhumanisme. Likheten er likevel at det i begge modeller tenkes en evolusjonsmessig kontinuitet henimot forløsningen, men altså med og uten Kristus.

Teilhard de Chardin fikk problemer med Vatikanet mens han levde, på grunn av sin avsvekkede syndslære. Ikke overraskende har han da også spilt en sentral rolle innen enkelte New-Age- miljøer. Hans syntese mellom kosmisk evolusjonslære og kristen tro, er imidlertid blitt anerkjent som ortodoks lære av sentrale katolske teologer etter Det annet vatikankonsil. Først og fremst av Henri de Lubac og Joseph Ratzinger, senere Pave Benedict XVI. Ratzinger tilslutter seg tanken om at vår historie går mot et omega-punkt, Jesus Kristus. Denne prosessen er riktignok ifølge Ratzinger ikke en nøytral, kosmisk drift, da den innebærer avgjørelse og valg. Likefullt mener han at åndens opptakelse og omskapning av det materielle analogt kan erfares gjennom den omskapning av virkeligheten som skjer gjennom den teknologiske utviklingen.

Spikret fast. Man kan bli litt svimmel av å studere transhumanisme og posthumanisme, og også Teilhard og Ratzinger, selv om det kan være artig. Til og med om visjonene skulle vise seg å slå til, er det som om verken livet eller vår Herre er riktig nærværende. Det snakkes om prosess, bevissthet og ånd. Men hva med det faktiske livet; elskende og hatende personer, sårbare og skadde kropper? Og hva med Jesu nærvær i nettopp dette forkrøplede livet, som i alle fall inntil nå har endt med døden?

Etter en dose transhumanisme er det deilig med litt forkynnelse av Jakob Jervell: Ikke bare ruiner (1967), hvis teologi er svært godt egnet som et startpunkt i møte med transhumanismen. Hos ham er både livet og Kristus godt plantet på jorden, ja, praktisk talt spikret fast.

Åndelig basert evolusjon er en ukjent tanke hos Jervell. Hos ham er det ikke en kontinuitet mellom livet før døden og Guds rike, eller mellom futurologi (futurum) og eskjatologi (adventus), som dogmatikeren Carl Braaten sier det. Synden og dødskreftene utgjør den vesentlige forskjell. Guds rike er ikke kommet, heller ikke som en spe begynnelse.

Det som derimot er kommet, er Jesus: «Mellom den gamle bønn (komme ditt rike) og Guds rike som ennå ikke er kommet står Jesus» (s. 18). Denne Jesus er i Jervells teologi den korsfestede – «han som skrek: 'Min Gud, min Gud, hvorfor har du forlatt meg?' [Han som] levet med de utstøtte og forfulgte og diskriminerte» (s. 18). Den dypeste meningen i Jervells teologi er ikke «åndens forvandling av materien», men relasjonen til den korsfestede og de minste.

Vi selv er ugresset. Jervell er en korsteolog av paulinsk-luthersk type, og han jukser ikke i faget. Han fastholder de vanskelige temaene og viser det nådefulle ved disse. Den radikale syndslæren: «Vi selv er ugresset» (s. 34). Derfor skal vi ikke rense åkeren, for «vi selv måtte tas med blant det som skulle rives opp og ryddes bort» (s. 34). Dette er en solidaritet med dem vi til enhver tid ser på som uverdige og urene, som er helt ukjent for transhumanismen.

Det tvetydige gudsbildet: «Kanskje en tanke burde slå oss at livets vanskeligheter kan komme fra Gud. [...] Da viser troen en vei som ikke heter velferd for enhver pris. [...] Troen alene tør tape, tør miste ansikt, tør tenke på andre enn seg selv. [...] Så har troen tid til å vente på tryggheten i det Guds rike som kommer.» (s. 104). Når vi, som Peter, vil unngå lidelse og død for enhver pris, lyder ordene fra Kristus: «Vik bak meg, Satan!» (s. 102). Dette er en frimodighet i kjærlighetens tjeneste, om det så måtte være gjennom lidelse og død, som er helt ukjent for transhumanismens lykkevisjoner. Jervell mener ikke at det onde dermed ikke er ondt, men bare at «hvor Jesus Kristus er, får selv det meningsløse mening» (s. 49).

I nesten komisk motsetning til transhumanismens plussmenneske, sier Jervell: «Det er den mulighet som ligger over et minusmennneskes liv, at det kan være en av Guds spesielt utvalgte» (s. 85)

Døden en vinning. Jervell har et klassisk, kristent syn på døden. Døden er Guds og livets fiende. Døden er samtidig Guds domsgjerning i en verden preget av synd. Og endelig, i Åndens sfære forener døden skapningen med Kristus slik at livet kan fullendes og fornyes. I prekenen med den talende tittelen «et livssyn» sier Jervell: «'For meg er livet Kristus og døden en vinning.' [...] Døden betyr å være med Kristus» (s. 65-66). Denne døden-til-Kristus-eksistensen gjør seg gjeldende allerede nå, i troen og i tjenesten for de minste, men fullendes først gjennom den biologiske død og verdens ende. Døden er den siste fiende, men er paradoksalt også del av Guds frelsende gjerning. En slik tanke er selvsagt helt ukjent for transhumanismen.

De fleste ønsker å begrense lidelse og utsette døden. Det er det ikke noe galt i. «Galt er det når hele vår tilværelse raser sammen fordi disse tingene faller» (s. 104), som Jervell sier.

Og det er nettopp dette, hva vår tilværelse står og faller på, som skiller transhumanismen fra korsteologien. Hvis livets mening er foreningen med Kristus, må det dø inn i Kristi
død for å fullendes. Igjen: Poenget og målet er ikke at mitt
liv skal bli lykkelig i og for seg, men at det skal innlemmes
i Guds trinitariske kjærlighet.

En skyggetilværelse. En kultur som vil eliminere begrensninger og død, må av korsteologien karakteriseres som en dødskultur, uansett hvor lykkelig den måtte fortone seg. En dødskultur fordi den med en indre logikk vil måtte renske ut de urene og uverdige, minusmenneskene, og dermed menneskeligheten som sådan. Men også en dødskultur fordi den aldri vil bli annet enn et slags Sheol, en skyggetilværelse sammenlignet med den livsfylde som finnes når Gud er alt i alle. Evig liv er ikke uendelig liv, men fullendt liv gjennom Jesu Kristi død og oppstandelse.

[ (En lengre utgave av samme tekst ble første gang publisert i Nytt norsk kirkeblad #6, 2017. Gjengitt med tillatelse.) ]