Kristendommen hindret trolig sosial katastrofe for 100 år siden

Skogn, 6. desember 1918. På kirkegården på Alstadhaug står en gruppe menn og kvinner og luter ved gravene på kirkens sydøstlige side. Et hvitt lys skinner gjennom en glippe i den grove himmelen over Alstadhaug kirke. Selv sogneprest Frette som kaster det siste stykke jord på kistene til Tale Jørgine Stavern og sønnene Olav og Johan er tykk i stemmen. Tårene renner nedover kinnene til naboer og venner. Det er bare tre uker til jul, og en mor og hennes to sønner er brått revet bort fra barneflokken på Stavern, som 11 år tidligere også mistet sin far.“Disse barns følelser og tilstand ved dette sidste farvel til mor og brødre lar seg ikke tænkes, ei heller beskrives” skriver signaturen B i en meddelelse fra Skogn til Nordre Trondhjems Amstidende den 7. desember. Når lærer Bjøraas skriver disse linjene til Amstina, er min mormor Nelly bare 11 år. I løpet av en uke i november 1918 er hun både morlaus og farlaus. To av hennes eldre brødre har også måttet gi tapt for den tids store epidemi, Spanskesyken. Familien på 8 er innpå halvveis utradert. Men de er likevel omgitt av en samforstand og medfølelse fra sambygdinger som styrker dem i sorgen.

I alt dør 41 mennesker i den lille Skognbygda i 1918. I 1919 dør enda 13 mennesker. Sannsynligvis dør omkring 300 mennesker som en direkte følge av Spanskesyken i Levanger, Verdal, Inderøy, Snåsa og Steinkjer dersom en regner en nøkternt på det (estimert utifra folketellingen i 1920. Dødelighet 1%). Trolig var dødeligheten langt høyere. For dødeligheten i Levanger var i hvert fall høyere enn landsgjennomsnittet. Sammenliknet med landsgjennomsnittet hadde for eksempel Skogn prestegjeld en overdødelighet på 61 prosent. Det er også god grunn til å tro at syke og dødeligheten kan ha vært større enn den som er registrert, men at legemangel og følgende underdiagnostisering gjorde at sykdomstilfeller ikke ble statistikkført. En opphetet polemikk i Nordre Trondhjems Amtstidende om legedekningen i Skogn kan tyde på det. En anonym innsender beskylder legen for ikke å ville dekke skogningenes behov for legetilsyn under epidemien. Han hadde sitt kontor i Aasen.

Spanskesyken var trolig en zoonose, et fugleinfluensavirus, og en en subtype eller undergruppe av influensa A-type H1N1 som muterte til den fryktede Spanskesyken. Det som gjorde svineinfluensaviruset til en potensiell pandemisk trussel for noen år siden, var da også at viruset kan ha hentet egenskaper fra humant virus og dyre/fugl influensatyper til en ny type influensavirus som det humane immunsystemet ikke har hatt noen erfaring med. Det fantes ingen medikamentelle botemiddel mot Spanskesyken, da de første tilfellene i Kristiania ble beskrevet i juni 1918. På verdensbasis dør mellom 50 og 100 millioner av den alvorlige, pandemiske influensasykdommen, altså 5-10 ganger flere dødsofre enn den 5 år lange verdenskrigen. Navnet Spanskesyken fikk sykdommen 28 mai 1918, da telegrambyrået Reuters første gang omtalte et influensautbrudd, og det nettopp i Spania, til like i det spanske kongehus.

Det underlige er likevel at så dramatisk sykdom og død ikke skapte førstesideoppslag, selv ikke i lokalavisene. I fylkets eldste avis, Nordre Trondhjems Amtstidende, var meldinger om død og fordervelse i kjølvannet av «spanska» stort sett formidlet som enspaltes notiser, innimellom brutt opp av noen lengre haranger fra stadsfysikus om hva som virket og ikke virket mot sykdommen. Først og fremst var det krigen og revolusjonen i Russland som skapte de store overskriftene i «Amstina». I Russland hadde tsar Nikolaj II måttet bøte med livet for Lenins nye arbeidersosialisme. Kulakkene likeså. I et like turbulent Tyskland vendte soldater med amputerte ben og armer hjem for å nyte godt av den lovede jordreformen. Da som nå er folks hverdagserfaringer mindre viktige for journalistene enn de store og spektakulære hendelsene. Dernst var man så vant med død og lidelser på den tiden at man ikke ønsket å bli minnet om det i tide og utide.

I 1918 hadde Norge sykepleiemangel og bare 1 100 leger på en befolkning på ca. 2,6 millioner, dvs. en legedekning på 0,4 per 1 000. (Mamelund 2001). Per 6. juli 2017 er 29 685 leger og 4 273 medisinstudenter medlemmer av Den norske legeforening, totalt 33 954 medlemmer. Det betyr at det i dag finnes 196 innbyggere per lege, eller 5,11 leger per 1000 innbyggere i Norge, altså omtrent ti ganger så mange leger som i 1918. Muligheten for å få lindrende behandling, samt antibiotika for følgesykdommer som lungebetennelse er en helt annen for oss i dag enn den var for 100 år siden.

Tidlig på 1980-tallet da de første HIV og AIDS-tilfellene dukket opp her til lands, var det også mye irrasjonell opptreden hos godtfolk. Smittede opplevde å bli frosset ut både i arbeidslivet og andre sosiale sammenhenger. I enkelte afrikanske land kan man se hele samfunn gå i oppløsning som følge av irrasjonelle frykt og skamfølelse som følger med AIDS-sykdommen. Skulle en slik sosial frykt ramme oss i stort omfang, vil den være mange ganger verre enn de somatiske utfordringene en influensapandemi medfører. Dersom en pandemi undergraver vår medfølelse for den andre, så vil den undergrave alt menneskelig ved oss, og derved også muligheten for å leve i samfunn med hverandre. Det vil være en situasjon som er langt verre enn de umiddelbare følgene av en influensapandemi.

Frykten tok  aldri bygdefolket på Skogn for 100 år siden. Familien Mo på Sunde gård, naboen, de kom med mat til 11 åringen og de andre syke. Det var folk fra Sunde gård som la Tale og hennes to sønner i kister. Datter på gården, Gunelie Petersdatter Mo, senere gift med landbruksgrossist O.P. Grong på Nesset, husket godt den dramatiske tiden på Stavern.