Jeg syns det er stas!

I løpet av ei helg med snøvær i Oslo, er det helt utrolig hvordan de strømmer på. Bildene av venner og bekjente som har vært ute på ski, det er blide unger i sporet, snøen henger tungt på trærne, #drømmedag. For det er stas å gå på ski, det er stas å komme seg ut på tur, vi klarer ikke å dy oss, vi bare må skryte litt!

Det er sikkert ikke like mange som tar turen på gudstjeneste en vanlig søndag - eller i moskeen en fredag. Men likevel - det er en strøm av folk som har vært på et religiøst arrangement hver eneste helg. Og i min nyhetssfeed på facebook er det fint lite kirkestoff å spore - og jeg har drøssevis med kirkeaktive folk på vennelista. Det er ingen unger som vifter med søndagsskolebladet, ingen kirkeklokker, ingen som har brydd seg med å legge filter på bildet av nærmiljøets fineste bygg. Hvorfor? Det er kanskje ikke så stas?

For min egen del handler det nok om hva jeg bare ikke orker å assosieres med. Overivrige evangelister som pushet løpesedler på forbipasserende på Karl Johan. De sprø, gladkristne som enten hadde litt dårlige sosiale antenner, eller som lot frimodigheten overkjøre disse antennene. Jeg vil være som alle andre, jeg vil ikke bli satt i en litt underlig kristenbås. Burde kanskje ikke valgt prestyrket, tenker du vel da, men sånn ble det altså.

Nylig hørte jeg skuespiller Andrea Bræin Hovig på "Salmer til alle tider". Hun fortalte om hvordan hun ble kristen som ung voksen - til forskjell fra sin mann som hadde levd med troen hele livet. Det som var selvfølgelig og litt kjedelig for han, det var flott og storslagent for henne. "Jeg syns det er stas!, sa Andrea.

Stas - det ordet satt igjen i meg. Er det stas med kirke? Er det stas med tro? Ja, jeg syns jo også det er stas. Rett som det er. Inne fra kirkerommet er det ofte stas. Blankpusset messing, storslagne orgeltoner, gjensynsglede blant gudstjenestens deltakere, en herlig forventning hos dåpsforeldrene - litt svette som de er i bunadene to på elleve. Og velsignelsens ord - det er stas.

Det er også øyeblikk i trosutøvelsen som ikke er så stas. Når ingen kan sangen, når stemningen blir stiv og forlegen, når det går over hodet på oss. Men det som er stas utklasser virkelig de kleine øyeblikkene! Og allikevel når det ikke ut av kirkerommet. Det når ikke avissidene - de kan vie to hele sider til det lokale juniorlaget i innebandy, men nevner nesten aldri helgens gudstjenester. Det når ikke sosiale medier, og heller ikke hverdagspraten på jobben. "Hva gjorde du i helga?" "Jeg var i kirka, det var en kjempefin gudstjeneste, det var så stas!"

Heldigvis er det noe nytt på gang. Jeg ser at de som er yngre enn meg snakker mindre forlegent om tro. De er vant til å forholde seg til mangfoldet, åndelighet er innafor. Men vi som er 40 og 50 og 60, vi må gi på. Kjenne etter hva som er stas med troen, hva vi er stolte av, hva vi ikke kan leve uten. Og så fortelle fra søndagens gudstjeneste og onsdagens bibelgruppe når vi kommer på jobb. Ikke holde prekener eller vitnesbyrd, men bare fortelle som vi gjør med alt det andre vi driver med. Og spørre: "Hva med deg? Hva tror du på?"

Jeg vil si som Andrea: Jeg syns det er stas! Stas å være i kirken, stas å jobbe i kirken, stas å høre til i et annerledes fellesskap der de små er store og svakhet er styrke. Stas!