#Metoo for eliten

PFU slår også denne regelen om foreldelse fast: «PFU forkastet klagen i møte i Pressens Faglige Utvalg 25.11.2014, med følgende vedtak: «Pressens Faglige Utvalg avviser klagen, idet klagen er foreldet.»  Dermed er saken ferdigbehandlet fra vår side Med vennlig hilsen for PRESSENS FAGLIGE UTVALG. Trude Hansen, organisasjonssekretær /saksbehandler.

I år har jeg gjentatt klagen for filippinske M. overfor PFU, utifra en nyere publisering i Romsdal Budstikke. Svaret er det samme: PFU skriver: «Ifølge § 4 i vedtektene for Pressens Faglige Utvalg er foreldelsesfristen for innsending av en klage seks måneder regnet fra publiseringsdatoen.».  Så hva handler det hele om?

I oktober 1981 ligger 29 år gamle M. fra Mindanao på et lasarett i bushen utenfor Manila på Filippinene.  Minda er 38 kilo, og døende. Den fattige jenta har brukt sine siste pesos for å få en dose morfin mot de veldige smertene hun har. Minda presser en bomullsdott hardt mot det verkende såret på magen. Magen er perforert i et verkende sår helt inn til tarmen. Hun behøver en operasjon omgående om hun skal overleve. Men M. har ikke penger til det.  Legen skal ha 30000 pesos. Det er så langt fra det M. kan klare som herfra til Hollywood Bowl.

På samme tid som dette skjer, kommer en rekke nordmenn til Manila. Ukebladet Kvinner og klær er med dem med reporter og fotograf. KKs team følger Steinkjermannen Tore Rinnan som har brevvekslet med Minda gjennom lang tid. Men M. vet hun skal dø, og har derfor gitt Tore beskjed gjennom slektninger at hun ikke ønsker kontakt. Men Tore dukker opp på lasarettet tross Ms beskjed. Med KK som garantist, mønstrer Tore et pengebeløp for en livreddende operasjon ved University of St. Thomas' sykehus i Manila. Noen helsepersonell mener det er sløsing med penger, siden M. likevel skal dø. Men M. overlever. Så vidt.

I november 1981 ankommer da M. sammen med Tore på Fornebu. På flyplassen venter fresende marxistfeminister fra Kvinnefronten og andre nyfeministiske bevegelser på M. VG, Dagblad, Aftenposten og Dagsrevyen er også på plass. KrfUs ungdomsbevegelse signaliserer omgående at de vil ta saken merd brevvekslingen mellom filippinske kvinner og norske menn opp med moderpartiet, for å skape en front mot det de kaller kvinneundertrykkende virksomhet, melder Aftenposten.

Brevklubben  Phil-Nor blir benevnt i mediene som en sexistisk organisasjon som utnytter fattige kvinner i Østen. Anne Enger Lahnstein fra SP vil ta det hun kaller sexreiser opp i Stortinget. –Jeg kunne jo ikke norsk. Men jeg forsto fra norske medier at jeg var å betrakte som annensorterings menneske, en simpel postordrebrud. Jeg turte nesten ikke å gå i butikken.

Men M. har overlevelsesinstinkt. Hun ble ikke bare sin manns kone gjennom 26 år (Tore dør av kreft i 2007), men hun skaffet seg også sitt eget levebrød ved å arbeide på aldersheim, vaske hos private, og som frivillig, ubetalt kokk og terapeut for rusmisbrukere på Varmestua i Steinkjer i Nord-Trøndelag. På den måten lærte hun også det norske språket. Men hun lærte seg også at ingen takker en filippinsk kvinne for frivillig og uegennyttig arbeid. -De er så snille, sier man overbærende og viser tommel opp for musikerne i innsamlingskonserten for Varmestua. Som om musikerne lager mat og vasker opp 300 dager i året. Så M. får ikke noen Kulturpris, ei heller ble hun feiret i Trønderavisa som sangerne Nilsen & Ålberg blir.

M. er ikke klar over at VG fortsatt selger artikler om henne som postordrebrud via sitt arkiv,artikler som er gjenfunnet blant annet i Romsdal Budstikke og klaget på til PFU. For gjennom disse artiklene kobles en fattig kvinne fra 3. verden det medier og politikerte kalte en sexklubb, nu nedlagte Phil-Nor. I VG 13. november 1985 har VG et helsides oppslag om M., Romsdal Budstikke kolporterer det samme i 2010,om M. som sjef for Phil-Nor, med alle de konnotasjoner det har til usedelighet. Reportasjen er eskortert av et stort bilde av M. som hun ikke har visst om før nu.

-Jeg fikk sjokk da jeg oppdaget det, sier hun.-Jeg har aldri snakket med VG eller vært leder for Phil-Nor. Hvordan fikk de tak i bilde av meg? spør hun. Og ganske riktig. Reportasjen viser da også at VG verken har gitt Minda adgang til umiddelbar imøtegåelse av det som står om henne, eller noen informasjon om tilsvarsrett. M. var heller ikke god nok i norsk på den tiden VG skrev om henne til å svare på noe som angikk Phil-Nor.

Jeg klaget med tillatelse fra M., som jeg nu er kjæreste med, etter at vi som i en Prøysen-vise møttes på Samvirkelaget i Levanger i 2013, inn saken for PFU med henvisning til de journalistetiske regler om imøtegåese og tilsvarsrett, men får aldri til svar fra de som steller med sånt at saken er foreldet..Jeg forsøkte naturligvis først å få kontakt med daværende VGs toppsjef, Torry Pedersen, men han fant ikke umaken å svare oss.

Jeg opplyser VG og PFU om at Minda den gang reportasjen sto bare kunne noen få norske ord, og ikke under noen omstendighet ville være i stand til å lese norske aviser. Men det var kanskje ikke så nøye med samtidig imøtegåelsesrett den gangen; M. er fra den tredje verden og stemplet som postordrebrud; det er ikke en kvinne som brenner norske ambassadeflagg. Dessuten: Et rykte er umulig å komme til livs.

– Det er viktig for meg være på riktig side av historien, sa Jonas Gahr Støre til Aftenposten, og refererte til #metoo-kampanjen og Giske-saken. Jeg ville reformulert Støres setning til: -Det er viktigst for meg å stå på meningselitens side.