Sammen for livet

I bestrebelsene etter å finne ut av hva det nye flerkulturelle Norge er for noe og hvordan det best kan fungere, strever vi med begrepsbruken. Når oppfatninger blir satt under press, slik vi opplevde i fjor med debatten om «norsk kultur», blir begrepsbruken overdreven og tilslørende fordi den styres mer av følelser, ideologisk ønsketenkning og politiske interesser enn av realiteter.

Måtte 2018 bli et år der vi roer oss ned litt, rydder i begrepene og snakker mer sannferdig om nasjonsbyggingsprosjektet i vår flerkulturelle tid.

Forvirrende begrep

Multikulturalisme er et forvirrende begrep. Det blir løselig brukt som synonym for den flerkulturelle tilstanden, men har egentlig en ideologisk valør om at forskjellige kulturer skal få leve sammen «side om side» uten gjensidige påvirkninger. I sin siste bok hevder Terje Tvedt at norsk innvandrings- og integreringspolitikk har vært basert på en slags multikulturalisme.

Begrepet passer ikke. Norge har vært, og er stadig dominert av en majoritetsbefolkning. I generell forstand er norsk kultur summen av sosialt konvensjonaliserte og demokratisk etablerte forståelser, lovverk, samfunnsordninger og praksiser. Den er levende og dynamisk.

Stivelsesmiddel

I innvandringsskeptiske miljøer brukes multikulturalisme som et skremmebilde. Det driver mange inn i favnen til en motsatt overdrivelse, om «norsk kultur» som en homogen og ren størrelse med altfor mye rent stivelses­middel i seg.

Nasjonsbegrepet dukker opp her. Det er en betegnelse som brukes om en gruppe mennesker med en felles sosial og kulturell identitet. «Mange er redde for å åpne for fremmedfrykt og nasjonal sjåvinisme om vi snakker om nasjonen. Men blir vi ikke nødt til å finne ut av dette?» spør Erling Rimehaug i en artikkel i Vårt Land nylig.

Realitetsorientering

Begrepet nasjon er også modent for en realitetsorientering. Nasjonsbyggingen har alltid vært et dynamisk integreringsprosjekt; mellom bygd og by, regioner, målform og dialekter, klasseskiller, politiske og livssynsmessige ståsteder. Hva har egentlig en sekulær liberalist i Unge Venstre til felles med en konservativ bedehusgjenger? Hva betyr felles ? Hvor tykt og utbredt er det?

Innenfor rammen av lovverket har det alltid vært rom for forskjeller. Hvor grense­oppgangene for lov og skikk går, er kontinuerlig et spørsmål om påvirkninger og forhandlinger, om tilslutning og tilpasning, inkludert å ha et passivt forhold til det man ikke liker.

Det er mange ting i Norge jeg ikke har noe sans for og holder meg unna. Betyr det at jeg ikke er integrert? Som alle andre finner jeg noe som er «mitt Norge» som jeg i større eller mindre grad deler med andre.

Besinne oss

Selvsagt stiller innvandring fra ikke-vestlige land integrasjonsprosjektet på store prøver. Men å besinne oss på at integrering mellom forskjeller er noe vi i grunnen kan fordi vi alltid har drevet med det istedenfor å la oss presse til ekstreme eller fiktive definisjoner, viser riktig vei. De gangene vi historisk sett har latt oss forføre av rene kategorier, har det ført galt avsted, som tvangsfornorskning av urfolk og antisemittisme.

Interkulturell er et godt begrep å smake på. Samtidig som det gir rom for forskjeller, har det i seg en fellesmenneskelig grunntone. Vi mennesker evner å søke sammen, men det må skje på måter som forstår hvorfor forskjeller oppstår, som ivaretar gjensidighet, menneskelig respekt og integritet. Med et slikt premiss evner vi å se hverandre på nye måter.

Mitt nyttårsforsett er å bli godt kjent med minst tre nye førstegenerasjons innvandrere. Hva er ditt?