Jødehatets ulike uttrykk

Jødehatet er gammelt – som så mye annet hat. Det har antatt nye former og det har fått «nye» begrunnelser. Felles er imidlertid viljen til å diskriminere, trakassere og fysisk ­angripe jøder fordi de er jøder. Det innebærer også at alle jøder blir holdt ansvarlige for det klanderverdige som noen jøder gjør. Det er fullstendig uakseptabelt.

Utbredte holdninger. HL-senterets nye undersøkelse av antisemittiske holdninger i den norske befolkningen (Vårt Land, 6. desember) viser at disse er utbredte. Dessverre er de også langt mer utbredte i den muslimske delen av befolkningen enn hos resten. Hvorfor er det slik?

Mange mener dette skyldes at det antijødiske er «innebygget» i islam på en måte som gjør antisemittismen nærmest uutryddelig blant muslimer. Men dette er ikke riktig. For antijødiske holdninger finnes også i kristendommen. Dette handler således om tolkninger og praksiser – som varierer over tid.

Fra europeisk historie vet vi at fremmedfiendtlighet, sosial uro og behov for syndebukker har vært medvirkende faktorer i oppblomstringen av antisemittisme. Kristendommen har ­bidratt til å legitimere og forsterke­ noen av disse holdningene.

På tilsvarende vis har også ­islam antijødiske elementer som kan framheves ved «behov». Til tider har en del islamske teologer vektlagt disse elementene i religionen for å angripe jøder. Likevel har de antijødiske tolkningene­ og praksisene vært beskjedne i den muslimske verden når vi sammenligner med det kristne Europa, både i middelalderen og i nyere tid.

En særlig faktor i framveksten av den moderne muslimske antisemittismen er å finne i Palestina­konflikten. Denne «konflikt­antisemittismen» har en forståelig emosjonell klangbunn, men er likevel antisemittisk fordi den rammer blindt og retter seg mot alle jøder – og ikke bare de ansvarlige. Denne formen for hat er derfor trolig «grunnere» enn den klassiske antisemittismen, og vil lettere opphøre når konflikten som er dens forutsetning en vakker dag tar slutt (?). Noen garanti finnes imidlertid ikke.

Vekselvirkning. Kanskje noen vil si at denne påstanden er klassisk antisemittisme ved at den gir jødene skylden for jødehat, men i analyser av konflikter mellom grupper er det relevant å vurdere­ aksjon og reaksjon på begge sider­ i konflikten. Denne formen for jødehat blir ikke mer legitim av årsaken, men kan reduseres om Israel endrer politikk. Det er altså mulig å peke på tiltak som kan redusere jødehatet.

Distinksjonen mellom «den klassiske antisemittismen» og «konfliktantisemittismen» er ikke knivskarp. Blant annet fordi de to nærer seg på hverandre og forsterker hverandre.

En slik «kombinasjons-antisemittisme» er lett å se i Hamas’ og Hizbollahs posisjoner. Likevel er det nødvendig å opprettholde distinksjonen mellom disse formene for antisemittisme. Ikke bare av analytiske hensyn, men for å identifisere hensiktsmessige midler i kampen mot alle former for jødehat.

Lovverk. Informasjons- og holdningskampanjer er viktig for å bekjempe antisemittisme, både i Norge og andre deler av verden. Men det er også nødvendig å bruke­ lovverk og retts­vesen. Derfor har politi og påtalemyndighetene i Sverige en viktig oppgave når de skal oppklare og straffe de som i ­desember truet og angrep jøder i Gøteborg og Malmø.

De tre anholdte etter brannbombe-angrepet i Gøteborg 9. desember oppgis å være en syrisk­ statsborger og to statsløse personer – hvilket kan indikere statsløse palestinere. Det er derfor grunn til å tro at dette handler om konfliktantisemittisme. Det er likevel ingen unnskyldning eller formildende omstendighet for et angrep på sakesløse jøder i Sverige. Slike angrep må prinsipielt straffes strengt, uansett hvor frustrert de som står bak måtte være.

[ (En lengre utgave av teksten ble første gang publisert på religioner.no. Gjengitt med tillatelse.) ]

Lars Gule

Førsteamanuensis 
ved HiOA