Ikke veien å gå

Vårt Land har den siste tiden hatt flere saker om tidlig ultralyd. I en av sakene fremkommer det at flere partier ønsker dette tilbudet tilgjengelig for alle.

Tidlig ultralyd er en undersøkelse av fosteret allerede fra uke 11 og tilbys i dag bare til gravide over 38 år og i spesielt begrunnede tilfeller.

Det er gledelig at ­Høyres nye helsepolitiske talsmann, Sveinung Stensland, uttaler at tidlig ­screening for å finne alt man ikke ønsker hos et foster, ikke er veien å gå. Overlege Kari ­Klungsøyr og klinikkleder Harald Hovind hevder på sin side at gravide ikke er ute etter å screene for syndromer.

Dette kan nok stemme for den enkelte gravide. Men under overflaten ligger det et problem på systemnivå, og dette er ­politikernes ansvar. Tidlig ultralyd og den påfølgende loven ble opprinnelig utviklet først og fremst for å oppdage tre trisomier. Disse er trisomi 13, 18 og 21, hvor trisomi 21 tilsvarer det vi kaller Downs syndrom. Dette skumle formålet uttrykkes i Bioteknologilovens §4-1 med «få informasjon om fosterets genetiske egenskaper eller for å påvise eller utelukke sykdom eller utviklingsavvik hos fosteret».

Det kan derfor virke som at staten aktivt forleder norske gravide ved å bruke et titalls millioner kroner i året på dette tilbudet. Det er grunn til å tro at gravide flest svarer ja til tilbudet med tanke på fosterets beste. Kunnskapssenterets omfattende rapport fra 2012 viste at: «Vi fant ingen dokumentasjon for helsemessig gevinst av rutinemessig tidlig ultralyd.»

Om man derimot oppdager at mennesket i magen har feil antall kromosomer, finnes ingen behandlingstilbud. Bare ­alternativet om å fjerne gjenstår.

Eksempelvis ble anestesilege Siri ­Fuglem Berg overrasket over ­screeningens hensikt da barnet hennes ble diagnostisert med trisomi 18. Hun oppdaget at helse­vesenets eneste hensikt med tidlig ultralyd, var sortering av barn som hennes. Linda Solberg uttalte til Norsk Ukeblad før jul at hun ble sint over å få det brutale valget om å velge bort sønnen med Downs syndrom.

Bjørn Hofmann, professor i medisinsk filosofi på UiO og NTNU, uttalte på Menneskeverds samtalekveld i oktober: «Det å [statlig] tilby teknologier som gir valgene, oppfattes som anbefalinger. Mennesker kan bli ansvarliggjort for ikke å teste, velge bort og forbedre sitt foster.» Et statlig tilbud er derfor ikke nøytralt.

En annen grunn til at dette er politikernes ansvar, er at en tilleggsparagraf i bioteknologiloven slår fast at det ikke er akseptabelt å sortere for kjønn. Det vil nemlig kommunisere at kvinner og menn ikke har lik verdi.

Så om vi skal opprettholde tilbudet, ­eller det hadde eksistert ­helsemessige ­gevinster, er det ingen grunn til at vi ikke skal innføre et forbud mot å sortere for diagnoser som Downs syndrom. Noe ­annet vil være en grov diskriminering av disse menneskenes verdi, sammenlignet med andre.

Står på spill. Vi kan pakke inn den brutale virkeligheten i språk, men i klartekst er det den hardt tilkjempede ideen om menneskets uendelige verdi uavhengig av egenskaper eller nyttefunksjon som står på spill. En verdi vi har simpelthen fordi vi er mennesker. Dette menneskeverdet er garantien for likeverd og menneskerettigheter. Vi kan ikke skyve individets valg foran oss, men må ta tydelig parti for et samfunn der annerledeshet ikke diskvalifiserer fra å leve.

Det viktigste spørsmålet er ikke om dette tilbudet skal være tilgjengelig for alle, men hvorfor denne muligheten for å diskriminere menneskets verdi skal være mulig for noen?